SOM KOMIKER er det sjelden man svarer på kritikk. Ikke dermed sagt at vi ikke tar den alvorlig. Bård og jeg har fått mye kritikk for ting vi har gjort. Ofte fortjent, noen ganger ufortjent kanskje, men ofte nyttig. For en komiker kan kritikk fungere både som en indikator på at man har truffet blink, og som en verdifull rettesnor i et yrke der man alltid balanserer på en knivsegg. For at kritikken skal ha noen funksjon for oss, må den imidlertid være presis.

MAN SKULLE i utgangspunktet tro at Kjetil Rolness var en mann for en slik oppgave, men i lørdagsspalten hans i Dagbladet om «humorkrise i NRK» 27. november, var det ikke mye å bli klok på. I beste fall var den en slags velskrevet oppsummering av ting andre allerede har sagt, uten en eneste ny tanke, en sjanger Kjetil etter hvert har blitt ekspert på.

Jeg burde sånn sett holdt meg for god til å svare på Kjetils innlegg. Han er dessuten naboen min, så jeg kunne like gjerne tatt det over hekken. Når jeg likevel velger å svare akkurat ham, handler det ikke så mye om kritikken i seg selv, men om en voksende irritasjon over de stadig mer skamløse metodene til en mann som helt og holdent har sluttet å lage noe selv, og i stedet bruker tiden sin på å kritisere de som faktisk lager noe.