SOM KOMIKER er det sjelden man svarer på kritikk. Ikke dermed sagt at vi ikke tar den alvorlig. Bård og jeg har fått mye kritikk for ting vi har gjort. Ofte fortjent, noen ganger ufortjent kanskje, men ofte nyttig. For en komiker kan kritikk fungere både som en indikator på at man har truffet blink, og som en verdifull rettesnor i et yrke der man alltid balanserer på en knivsegg. For at kritikken skal ha noen funksjon for oss, må den imidlertid være presis.
MAN SKULLE i utgangspunktet tro at Kjetil Rolness var en mann for en slik oppgave, men i lørdagsspalten hans i Dagbladet om «humorkrise i NRK» 27. november, var det ikke mye å bli klok på. I beste fall var den en slags velskrevet oppsummering av ting andre allerede har sagt, uten en eneste ny tanke, en sjanger Kjetil etter hvert har blitt ekspert på.
Jeg burde sånn sett holdt meg for god til å svare på Kjetils innlegg. Han er dessuten naboen min, så jeg kunne like gjerne tatt det over hekken. Når jeg likevel velger å svare akkurat ham, handler det ikke så mye om kritikken i seg selv, men om en voksende irritasjon over de stadig mer skamløse metodene til en mann som helt og holdent har sluttet å lage noe selv, og i stedet bruker tiden sin på å kritisere de som faktisk lager noe.
Artikkelen fortsetter under annonsen
HAN HAR FLERE ganger skrevet om meg i denne avisen — om hva slags bil jeg kjører, hva jeg har skrevet på Facebook og hva jeg har sagt eller gjort på fest. Men siden han nå også bruker avisa for å kritisere meg for det jeg gjør på jobben, føler jeg at det er på sin plass at jeg gjør det samme.
Kjetil mener Bård og jeg har stagnert. Det vil si; han konstaterer det vel bare. Det er en modig kritikk fra en forfatter som ikke har skrevet en bok siden 2003. For bortimot syv år siden mottok Kjetil et stipend fra Norsk faglitterær forfatterforening på noe sånt som 400 000 kroner, til å skrive en bok om norske klasser. Den boka har ingen sett noe til. Og jeg hadde ikke lagt meg oppi det, hadde det ikke vært for at Kjetil opererer som han gjør: bygger en karriere på å være nedlatende mot folk som faktisk får til noe.
KJETIL SKRIVER lørdagsspalte i Magasinet i Dagbladet en gang i måneden. Den har han skrevet i 15 år, noe som gjør Kjetil til den eneste lørdagsspaltisten i Dagbladets historie som aldri har funnet seg noe annet å gjøre.
Det burde han kanskje vurdere.
Mens man tidligere gledet seg til å lese Kjetils skarpskodde og vittige kommentarer, har spalten hans blitt stadig slappere og mer intetsigende med årene. Før han skrev om humor han ikke liker på TV, brukte han en side på at nærbutikken hans hadde gått tom for frokostblanding.
ETTERSOM Bård og jeg beskyldes for å gå på tomgang, nevner jeg også med en viss tilfredsstillelse et eksempel på Kjetil Rolness' arbeidsmetoder: Da min redaksjon og jeg jobbet med TV-serien Hjernevask, sendte vi et manus til ham (og til enkelte andre betrodde kolleger), for å høre hva han syntes, i all fortrolighet. Kjetil svarte aldri, og det var i og for seg greit, men to uker etter dukket alle poengene våre opp i hans faste spalte i Dagbladet.
Manus jeg hadde sendt ham var et resultat av flere måneders research fra vår redaksjons side, og Kjetil serverte poengene skamløst som sine egne til Dagbladets lesere. Vær så god!
JEG ANTOK at Kjetils nonchalante kildebruk var et engangstilfelle, men jeg har nå erfart at det ikke er sånn. I sin siste lørdagsspalte kritiserer Kjetil oss for å gjøre narr av en NAV-direktør som opprinnelig ble satt til veggs i en Brennpunkt-dokumentar. Tross sin maktposisjon greide hun ikke å svare på helt enkle spørsmål angående kvikksølvskadde tannlegeassistenter, og dette gjorde vi et poeng av i Storbynatt.
MAN KAN MENE hva man vil om vår sketsj, men den tok i det minste for seg noe som allerede var offentlig, mens Kjetil refererer til spekulasjoner om NAV-direktørens private anliggender plukket fra Facebook. Han skriver forøvrig også at direktøren «ser ut som en NAV-bruker», hva enn han mener med det. Hvem er den nedlatende her, Kjetil?
I sin forrige spalte (den om frokostblanding), gjør Kjetil til sammenlikning narr av en kassadame som jobber i hans lokale butikk i Ullevål Hageby fordi hun ikke vet hva 4-korn er. For sikkerhets skyld omtaler han henne som «en jente i tyveåra med sterk øyesminke, hennafarget hår», så ingen i hagebyen skal være i tvil om hvem hun er.
Kjetil beskylder altså oss for å sparke nedover (en NAV-direktør), men henger gladelig ut en lavtlønnet ung jente fordi hun ikke har hørt om akademikerens foretrukne frokostblanding.
SOM KOMIKER vet jeg hvor vanskelig det er å finne på morsomme og nye ting, og jeg har derfor aldri kritisert Kjetil åpent før. Jeg har tatt for gitt at han konsentrerer seg om å være så interessant og relevant han kan, akkurat som Bård og jeg gjør. Men når vi, Radioresepsjonen og Erlend og Steinjo blir kritisert for ikke å være morsomme og nyskapende nok — av en mann som lever av å kle seg ut som tullefiguren Jens Pikenes og synge ironiske coverlåter (en slags vits han har gjentatt siden 1995), vil jeg kremte helt stille at han burde se seg selv i sminkespeilet.
Jens Pikenes må gjerne synge jula inn til han ankommer scenen i rullator, det er ikke det som er poenget. Men når han har gått av scenen og vasket sminken av ansiktet, når han drar hjem til Ullevål Hageby og skriver en slagferdig artikkel om komikere på tomgang, da viser han sitt sanne ansikt.
OG DET ER ansiktet til en mann som en gang var ganske god. En mann som stjeler og slurver og dekker det til med eleganse. En mann som en gang satt bak rattet, men som nå har rigget seg til i baksetet. Der kan han lene seg tilbake i ro og mak og søvnig kommentere kjøringen.
