Span

Vi får bare applaudere alle norske framganger i utlandet. Spans motorveifart mot feit platekontrakt med en gang så legendariske Island Records er likevel ikke lett å forstå seg på.

For Span er et høyst ordinært band. De spiller melodiorientert grønsjifisert pønkrock uten noen åpenbare spektakulære kvaliteter.

Det er lett å forstå at NME har kastet seg over bandet, for å si det slik. Også på scenen er det noe gjennomsnittlig over bandet. Frontfigur Jarle Bernhoft prøver riktignok helhjertet å være en tøff og cool rock\'n\'roll-kjekkas, men mangler litt på å nå helt opp i rockens kommunikator- og karisma-tetsjikt. Bandet leverer sine låter flinkt og kontant, men bortsett fra den sterke radiosingelen «Baby Come Back» , et klart høydepunkt i Bendiksbukta i går, er det langt mellom godlåtene.

Det mest interessante er hva slags produkt Island Records kommer til å forme Span til når de skal albumdebutere om et snaut år. Et nytt Sum 41 for kidsa? Et slags grønsj-Gluecifer? Et funkløst Faith No More? La oss håpe resultatet blir noe mer substansielt.