Spania bakvendt

Politisk ansvar finnes i dagens Spania bare på de aller mest uventede hold, skriver Einar Hagvaag.

NEDERLAG: Det var ingen gode dager på jobben for Spanias statsminister, Pedro Sánchez, i forrige uke. Han oppnådde ikke å bli innsatt som statsminister igjen i Deputertkongressen. Kanskje må det utskrives nyvalg igjen i november. Foto: OSCAR DEL POZO / AFP / NTB Scanpix
NEDERLAG: Det var ingen gode dager på jobben for Spanias statsminister, Pedro Sánchez, i forrige uke. Han oppnådde ikke å bli innsatt som statsminister igjen i Deputertkongressen. Kanskje må det utskrives nyvalg igjen i november. Foto: OSCAR DEL POZO / AFP / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

Det har vært et nedslående syn å se Spania ikke klare å få regjering i uka som gikk, så lenge etter valget 28. april. Å være vitne til spillet i Deputertkongressen har vært å se «italienske tilstander», som det het i gamle dager, men uten italienere til å holde styr på virvaret, for å låne ord fra tidligere statsminister Félipe González.

Mandag holdt fungerende statsminister, Pedro Sánchez fra Sosialistpartiet (PSOE), sin innsettelsestale. Tre måneder etter valget hadde han ennå ikke en avtale om samarbeid med lederen for valgforbundet Unidas Podemos (UP), Pablo Iglesias, som var og er hans foretrukne og nødvendige medspiller for å danne regjering. Tirsdag var heller ingen avtale på plass, og – naturligvis – fikk ikke Sánchez det nødvendige reine flertallet for å bli innsatt i første avstemning.

Da var det 48 timer igjen. Men ingen avtale var klar torsdag ettermiddag heller. PSOE og Podemos kunne ha dannet den første samarbeidsregjeringa i det gjenopprettede demokratiets 41 år lange historie, riktignok i mindretall, men med velsignelse fra baskiske og katalanske nasjonalister. Det ville ha vært første gang etter Den Andre Republikken (1931 – 1939) som PSOE hadde samarbeidet med et parti til venstre for seg.

Men nei. Sánchez og PSOE kunne ikke forlike seg med Pablo Iglesias og UP. Derfor fikk Sánchez heller ikke enkelt flertall, flere som sa ja enn nei, i andre avstemning torsdag. De slåss mindre om det politiske regjeringsprogrammet enn om taburettene og de personene som skulle sitte på dem.

Sett fra Nord-Europa må den slags politikk kunne kalles «håpløst latinsk». Men det som utspilte seg i salen var også helt bakvendt.

Venstresidas misbrukte en historisk mulighet til å regjere Spania sammen. PSOE har 123 seter i salen, og Sánchez fikk også den ene stemmen fra et lite parti i Cantabria. UP har 42 seter og kunne få med seg den ene stemmen fra Compromís i Valencia. 167 stemmer hadde vært nok til å innsette Sánchez i andre avstemning, hvis bare tilstrekkelig mange stemte avholdende.

Sánchez la ned veto mot å ta med Iglesias som statsråd, og overraskende bøyde Iglesias seg til slutt for dette. Men UP krevde å få et antall statsråder som sto i forhold til deres styrke, en visestatsminister og fem viktige taburetter som arbeid, sosiale spørsmål, likestilling og miljø. Forhandlingene pågikk til siste slutt, men gikk i stå.

Sánchez forsøkte å overtale de konservative i Folkepartiet (PP), med 66 stemmer, og mellompartiet Ciudadanos (Cs), med 57 stemmer, til å stemme avholdende og la ham regjere i mindretall. Han ba dem vise ansvar og gi Spania regjering. Høyresida har uansett ikke nok folkevalgte til å kunne regjere. Men de to lederne, Pablo Casado og Albert Rivera, nektet å bøye seg. De ville nagle Sánchez til å være avhengig av støtte fra Iglesias og baskiske og katalanske nasjonalister. De la ikke skjul på sin fryd over å se venstresida i knipe. Faktisk var Rivera fra det tidligere liberale Cs den mest hatske i språket når han tordnet mot «Sánchez-banden», mens konservative Casado opptrådte mer høvisk.

Det er striden om Catalonia og landsdelens forsøk på å løsrive seg som preger all politikk i Spania nå. Fire av de 350 setene i Deputertkongressen sto tomme. Fire fengslede katalanske folkevalgte, som fikk lov til å ta sete og avlegge eden da Deputertkongressen åpnet, er inntil videre utestengt mens de sitter i fengsel og venter på dom for forsøk på «opprør». Dom ventes å falle til høsten.

Derfor var det aldeles bakvendt å se katalanske og baskiske nasjonalister trygle og be Sánchez og Iglesias om å forlike seg. Og de ba alle i salen om å vise ansvar ved å gi landet regjering. Gabriel Rufián, lederen for Republikansk Venstreparti i Catalonia (ERC), en tidligere bråkmaker som har vært utvist fra salen for sin ordbruk, sto fram som den store forsoneren. Han hadde med seg ei barnebok, skrevet i fangenskap av hans fengslede partileder, Oriol Junqueras, i gave til Sánchez og Iglesias, som de kan lese for sine barn. Rufián minte de to på hvor stort offer det er for hans gruppe på 15 å vise ansvar ved å stemme avholdende.

Aitor Esteban, lederen for det konservative Baskisk Nasjonalistparti (PNV), var som alltid pragmatisk og oppfordret de store partiene til å roe seg ned og tenke på Spanias beste. Deres seks folkevalgte stemte avholdende. Men det gjorde også de fire fra EH Bildu, som regnes som den politiske arvtakeren av den nedlagte væpnede separatistbevegelsen ETA.

Alt dette hadde vært nok til å gi landet ny venstreregjering, dersom Sánchez og Iglesias hadde sluttet fred. Nå har de frist til 23. september for å finne en utvei, ellers blir det nyvalg i november, det fjerde valget på like mange år.

Men, det er nesten ikke til å tro når det er katalanske og baskiske nasjonalister som må be de landsdekkende partiene om å tenke på Spanias beste.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.