UFORBEREDT: Catalonias avsatte president, Carles Puigdemont, driver valgkamp fra Belgia for å gjenvelges 21 desember. Foto: AFP / Belga / NTB Scanpix / KURT DESPLENTER
UFORBEREDT: Catalonias avsatte president, Carles Puigdemont, driver valgkamp fra Belgia for å gjenvelges 21 desember. Foto: AFP / Belga / NTB Scanpix / KURT DESPLENTERVis mer

Spania etterpå

Spania er ikke som før etter denne opprivende høsten i Catalonia, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Forsøket fra Catalonias regjering på å bryte ut av Spania var klossete og dårlig forberedt. En kan nesten lure på om det var alvorlig ment. Men det har endret politikken både i Catalonia og Spania.

I Catalonia, som går til nyvalg 21. desember, overskygger spørsmålet om ja eller nei til uavhengighet fullstendig motsetningene mellom høyre og venstre. På begge sider ligger naturstridige sengekamerater. Mot uavhengighet står partier som ellers ikke har noe til felles i resten av Spania. Like sprikende er forkjemperne for uavhengighet, de tre partiene som styrte i Catalonia til president Carles Puigdemont og hans regjering ble avsatt 27. oktober av Spanias statsminister, Mariano Rajoy.

Velgerne i Catalonia var og er delt omtrent på midten. De som kan avgjøre ved juletider er et valgforbund på venstresida, som forsøker å unngå å støtte noen av sidene. Det består av støttespillerne til Barcelonas ordfører, Ada Colau, i Catalonia Sammen (CeC) og Podem, som er Catalonias avdeling av venstrepartiet Podemos. De er mot Rajoys inngripen i Catalonia. De er for lovlig folkeavstemning om uavhengighet, men mot uavhengighet. Hvis de må velge, er de uenige om hvem de skal støtte. De ønsker å samle venstresida mot høyresida, men det synes aldeles umulig.

Blant velgerne er det bare rundt 25 prosent søm ønsker uavhengighet, viser ei meningsmåling i avisa El País. Et flertall vil ha forhandlinger med Spanias regjering om framtida. Likevel ligger de to blokkene omtrent likt på målingene.

Puigdemont måtte bære staur da han regjerte. Dette forklarer mye av hvorfor det endte så rotete. Hans sprikende regjering hadde et knapt flertall i parlamentet, men ikke et flertall av velgerne bak seg. De vedtok lover om overgang til uavhengighet, med nesten halvparten av parlamentet fraværende. De utlyste folkeavstemning 1. oktober, som ble kjent i strid med Grunnloven og som ikke hadde noen demokratiske garantier. Utfallet ga ingen legitimitet til å erklære uavhengighet. Noe så alvorlig gjør man ikke uten et overveldende flertall i folket.

Statsminister Rajoy sendte inn politiet, som gikk løs på velgere som stemte. Dermed fikk Spania noen velfortjente riper i lakken. Noen hissigpropper ødela tre biler fra Sivilgarden som hevn. Men det var unødvendig å sette inn politiet, helt unødvendig å bruke vold. Som folkeavstemning hadde dette ingen demokratisk verdi. Det var en fredelig demonstrasjon, det var politisk teater.

Iñigo Urkullu, statsministeren i Baskerland, drev hemmelig mekling mellom Puigdemont og Rajoy. Hvis Puigdemont lot være å erklære uavhengighet og i stedet utlyste nyvalg, skulle Rajoy la være å sette Catalonia under formynderi. Puigdemont gikk med på det. Men i et møte natta mellom 25. og 26. oktober møtte Puigdemont opprør fra sine mest ytterliggående støttespillere som anklaget ham for «forræderi» og for å selge seg for «sølvpenger». Han ringte Urkullu: «Det er opprør blant våre. Jeg kan ikke stå imot.»

Puigdemont lot det katalanske parlamentet vedta uavhengighet uten å ta ordet. Han undertegnet ikke dekretet om at en midlertidig grunnlov trådte i kraft. Han holdt ingen tale fra balkongen i La Generalitet til de ventende tilhengerne, og det spanske flagget der ble ikke fjernet.

Etterpå har noen av hans medarbeidere vedgått at de ikke var godt nok forberedt. De trodde parlamentet ville bli stormet av politiet og tenkte å forskanse seg med støtte fra lojale katalanske politifolk. De trodde de skulle få børsen til å stupe og rentene på spanske statsobligasjoner til å stige til himmels. De trodde dette ville få Rajoy og EU til å våkne. Noen trodde de kunne felle Rajoy.

Hva er nå dette? Det var rein «krise-maksimering». Det er i hvert fall ikke sånn man grunnlegger en uavhengig republikk.

Jeg satt i de dagene i Andalucía i sør og så naboer henge spanske flagg ut fra balkongene. Fjernsynet viste spanjoler mange steder i landet gå ut i gatene og vifte med spanske flagg. Jeg snakket med en venn, som er katalaner, og han lo i undring. Han hadde ikke sett noe sånt etter diktatoren Francisco Francos død. Spansk nasjonalisme har våknet til liv.

Det katalanske oppstyret har vakt motstand i andre landsdeler. Baskerne, som ikke betaler skatt til Spania, men til Baskerland, som så betaler en avgift for fellestjenester til Spania, fikk nylig i stand en avtale som andre landsdeler synes er litt for god. Hvis Catalonia skulle få noe liknende, svekker det solidariteten.

Ingen har tapt så mye støtte på striden i Catalonia som venstrepartiet Podemos og dets leder, Pablo Iglesias. Han var imot å la Rajoy overstyre Catalonia og å avsette Puigdemont. Men han avsatte, ironisk nok, sitt eget partis leder i Catalonia og overstyrte partiets avdeling til ikke å samarbeide med forkjemperne for uavhengighet. Han måtte gjøre dette fordi det innad i partiet var for stor motstand mot det katalanske eventyret.

Denne høsten i Catalonia har satt varige spor i Spania.