ILDPRØVEN: Statsminister Adolfo Suárez løper til for å hjelpe sin forsvarsminister, Manuel Gutiérrez Mellado, som kom i håndgemeng med kupp-makerne under forsøket på statskupp 23. februar 1981 i Las Cortes, parlamentet i Spania. Forsvarsministeren, en general, forsøkte å gi kupp-makerne ordre om å overgi seg. Avdøde Adolfo Suarez ledet Spania inn i demokratiet med kong Juan Carlos i ryggen. Foto: EPA / Scanpix / Manuel Hernández de Leon
ILDPRØVEN: Statsminister Adolfo Suárez løper til for å hjelpe sin forsvarsminister, Manuel Gutiérrez Mellado, som kom i håndgemeng med kupp-makerne under forsøket på statskupp 23. februar 1981 i Las Cortes, parlamentet i Spania. Forsvarsministeren, en general, forsøkte å gi kupp-makerne ordre om å overgi seg. Avdøde Adolfo Suarez ledet Spania inn i demokratiet med kong Juan Carlos i ryggen. Foto: EPA / Scanpix / Manuel Hernández de LeonVis mer

Spanias sviktende hjørnestolper

Det politiske regimet som vokste ut av Overgangen i Spania, hvilte på tre hjørnestolper som alle nå, under trykket av den økonomiske krisa, viser store råteskader, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Overgangen fra 1976 til 1981 var et ganske enestående tilfelle av regime-endring uten brudd, hvor det nye demokratiet vokste fram innenfra diktaturet. Juan Carlos var utnevnt til etterfølger av general Francisco Franco for å videreføre diktaturet. Men Juan Carlos forsto at for å redde kongedømmet, som hans bestefar hadde tapt, måtte han få innført demokratiet for å vinne folkelig legitimitet.

Opposisjonen, republikanerne som grovt sett hadde tapt borgerkrigen fra 1936 til 1939 mot Francos styrker, måtte godta monarkiet mot å få demokratiet. De politiske franquistene sammen med de militære på den andre sida kunne vanskelig vende seg mot den etterfølgeren Franco hadde utpekt.

Dette forliket gjorde monarkiet til den ene hjørnestolpen i det nye regimet. Men nå er forliket under press.

Kong Juan Carlos vant en sterk folkelig legitimitet. Demokratiet var rotfestet i og med regjeringsskiftet i 1982. Sosialistpartiet (PSOE) hadde vunnet valget overlegent og Felipe González overtok som statsminister, den første statsministeren fra venstresida på mer enn 40 år. Knapt noen politiske partier eller grupper hadde vanskeligheter med å samarbeide med kongen, og nesten ingen brydde seg om å kreve republikk.

Men ufattelig raskt de siste åra har kongehusets og kongens oppslutning i folket falt til bunns.

Det faller sammen med den økonomiske krisa, som er særlig alvorlig i Spania. Boligbobla sprakk og bygningsindustrien, som hadde vært en motor i økonomien gikk i stå. Boliger som ingen vil eller kan kjøpe står tomme, mens folk kastes ut av boliger som de ikke kan betale fordi de går arbeidsledige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I de gyllne åra spredte korrupsjonen seg overalt i kjølvannet av boligspekulasjonen. I skandalen Nóos, som begynte å rulle i 2010 og dreier seg om svindel med offentlige penger og skatteunndragelse, står kongens yngste datter, Cristina, og hennes ektemann, Iñaki Urdangarin, til knes i anklager om snusk. Og Juan Carlos ble avslørt da han kom hjem med brukket hofte etter å ha vært på elefant-jakt i Botswana sammen med ei rik tysk venninne. Det tok seg ikke ut i krisetider. Det så ut som om Juan Carlos hadde mistet det politiske gangsynet.

Utslitt, kroppslig og politisk, har Juan Carlos valgt å gå av. Han overlater til sønnen Felipe å redde kongedømmet.

Republikanerne, som hadde godtatt kongedømmet mot å få demokratiet, vifter igjen med flaggene. Forente Venstre, av grønne og fordums eurokommunister, samt det nye partiet Podemos (Vi Kan), som har vokst ut av «de indignerte», krever nå folkeavstemning om monarki eller republikk.

Franco hadde holdt Spania sammen med autoritær jernhånd, men etter hans død slo spenningene mellom statsmakta i Madrid og landsdelene ut i full blomst. I Catalonia fikk landsdelens regjering i eksil vende hjem. Men i Baskerland fortsatte den separatistiske bevegelsen ETA med sine væpnede angrep mot regimet. Også i dette spørsmålet kom de politiske lederne fram til et forlik: Spania har 17 sjølstyrte eller autonome landsdeler.

Landsdelenes utstrakte sjølstyre er den andre hjørnestolpen i regimet. Men også denne er under press i krisetider.

Catalonia mener landsdelen betaler for mye til Madrid. Lederne der har utfordret Madrid ved å tillyse folkeavstemning i november om landsdelen skal ha rett til å gå ut av Spania. Grunnlovsdomstolen vil trolig legge ned forbud mot folkeavstemninga, fordi Grunnloven gir bare Spanias regjering rett til å utskrive folkeavstemninger. Dette setter statsminister Mariano Rajoy sin lit til. Men her ser vi kimen til institusjonell krise mellom den føderale staten og landsdelene.

I Baskerland har dette spørsmålet i alle år vært brennende. Men der har ETA og deres væpnede kamp spilt en forkludrende politisk rolle i seinere år, fordi de politiske partiene har måttet diskutere hva man skal gjøre med ETA like mye som man har snakket om Baskerlands framtid. Med våpenhvile fra ETA kan landskapet klarne. Det Baskiske Nasjonalistpartiet (PNV), som er konservativt, minnet ved kongens avgang om at det baskiske spørsmålet ikke er løst.

En tredje, mer uformell, hjørnestolpe i dette regimet er to dominerende politiske partier på nasjonalt nivå, som skiftevis har regjert landet fra 1982, Sosialistpartiet (PSOE) og det konservative Folkepartiet (PP). Men i valget til Europa-parlamentet nylig fikk de to partiene for første gang mindre enn halvparten av stemmene til sammen. Fem år før fikk de tilsammen mer enn 80 prosent av stemmene.

Nå har de nok stemmer i Deputertkongressen og Senatet til å enkelt få vedtatt den såkalte organiske loven som åpner for å la Juan Carlos abdisere og la kronprins Felipe overta. Men det er det ikke sikkert de vil få i neste valg.

Og de to store partiene har heller ikke noe godt politisk svar på kravene fra Catalonia og Baskerland. Det kan kreve en større reform av Grunnloven å holde Spania sammen, og det er heller ikke sikkert dette vil bli nok, særlig ikke hvis man bare skyver spørsmålet foran seg som statsminister Mariano Rajoy gjør nå.

Pakten om det nye regimet, med kongedømme og sjølstyre for landsdelene, er ikke lenger klippefast. I PSOE, som egentlig er et republikansk parti, er det mange, særlig unge, som mener tida er inne for en ny republikk. To av deres folkevalgte ber om at partiets medlemmer i Las Cortes stilles fritt når loven om tronfølge skal vedtas onsdag. Men den avgående lederen, Alfredo Pérez Rubalcaba, og hans nærmeste klarer øyensynlig å samle rekkene. Tida er ikke inne for å drøfte dette nå, mener han.

Men den borgerlige koalisjonen i Catalonia, Convergència i Unió (CiU), bryter nå med den pakten de har vært med på og vil stemme blankt. CiU har vært et pragmatisk parti som har regjert landsdelen i årevis og vært i stand til å samarbeide med regjeringene i Madrid. De er nå under press fra sin regjeringspartner i landsdelen, Esquerra Republicana (Republikansk Venstre).

Det er avsløringene av den omfattende korrupsjonen som oppsto i de ville åra da boligbobla blåste seg opp som har undergravd tilliten til landets politiske ledere. Det regjerende Folkepartiet er rammet av en mega-skandale med opprinnelse i Valencia og forgreininger til partiets hovedkontor i Madrid. Men sosialistene er også rammet av avsløringer.

Dette, midt i tunge tider hvor særlig mange unge går uten arbeid, var drivkraften blant bevegelsen som kalte seg «de indignerte». De har mistet håpet og gjør et håpløst opprør uten samlende politisk retning, uten lederskap, mot en politisk elite som har sviktet dem.

Det hjelper ikke å vise til at levestandarden er mye høyere, mulighetene mye større og frihetene av en helt annen grad enn da Juan Carlos ble konge. Folk reiser seg vanligvis ikke mot sine ledere når de har det som verst. Men når folk forventer sikker framgang og det vender seg til nedgang, brister håpene. Det er de knuste forventningene som ofte utløser opprør. Da kjenner folk seg forrådt og vanstyrt. Tilliten fordamper.

Flere tiår med økonomisk vekst og velstand førte til en kjøpefest og et overforbruk som ikke var bærekraftig. Så kom en fryktelig nedtur. Folk fra den store middelklassen med tre boliger oppdaget brått hva det innebærer å sitte i gjeld og hvor vanskelig det var blitt å selge unna eiendom. Bankene fant også ut av dette - litt for seint. Staten i Spania har hatt en sunn økonomi, i motsetning til den greske og italienske, og ønsket ikke kriselån med tilhørende tvangstiltak fra EU. Men krisefondene i EU låner bare ut til stater, og da måtte Spania låne penger, putte dem i et banksikringsfond og låne ut til bankene.

I økonomisk og sosial krise trues regimet fra Overgangen av økende fremmedgjøring og et opprør mot den politiske eliten, og det spanske samholdet er satt på prøve. Spørsmålet er om det er et regime foran undergangen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook