Den avsatte katalanske presidenten Carles Puigdemont, som ennå regner seg som «legitim president» i landsdelen, og seks andre katalanske ledere som lever i eksil, kan nå bevege seg fritt rundt i Europa, men de vil bli arrestert og tiltalt dersom de setter føttene på spansk jord. Dommer Pablo Llarena i Høyesterett i Spania, som er ansvarlig for å etterforske de katalanske lederne etter deres ulovlige erklæring om uavhengighet fra Spania 27. oktober i fjor, har trukket tilbake den europeiske arrestordren mot Puigdemont og fem andre av de flyktede lederne; mot den sjuende var det ikke utstedt arrestordre.
Det spanske rettsvesenet kom i knipe da en domstol i delstaten Schleswig-Holstein i Tyskland 12. juli nektet å utlevere Carles Puigdemont til en tiltale i Spania for misbruk av offentlige midler, oppvigleri og opprør. Opprør kan i Spania straffes med inntil 30 års fengsel. Den tyske domstolen godtok ikke, i henhold til tysk lov, påstanden fra den spanske påtalemakta om oppvigleri og opprør som satte «den spanske konstitusjonelle orden i fare», fordi dommerne ikke kunne finne en bruk av vold i Catalonia i oktober 2017 som tilsa noe så alvorlig. Retten godtok bare misbruk av offentlige midler.
Fra før av har to domstoler i Belgia, der Puigdemont egentlig bor nå, avvist å utlevere Puigdemont til Spania. Der finner man ingen forbrytelse som opprør i belgisk lov, og å forsøke å løsrive en landsdel fra Belgia, det har et politisk parti som sitter i landets regjering, drevet med i årevis.
Puigdemont ble arrestert av tysk politi da han var på vei tilbake til Belgia etter et besøk i Finland. Spansk etterretning fulgte ham tett. De lot være å prøve å få ham arrestert i Finland, Sverige og Danmark av frykt for å ikke få ham utlevert. De mente det ville gå lettere i Tyskland, men der gikk det altså heller ikke som de håpte.
Når Puigdemont bare kunne utleveres til Spania for å tiltales for misbruk av offentlige midler, ikke for oppvigleri og opprør, kom dommer Llarena i knipe. Det ville være umulig å holde ham varetektsfengslet med denne tiltalen. Han kunne igjen gå inn i første rekke i katalansk politikk. Han måtte få tilbake sitt sete i Parlamentet i Catalonia, som han nå er midlertidig fratatt, fordi dette bare kan gjøres ved tiltale for opprør. Det kunne bli et spørsmål om uker før Puigdemont ville være gjeninnsatt som president i Catalonia.
Llarena fikk verre hodebry å løse med den tyske kjennelsen. Hvis Puigdemont kom tilbake, kunne ikke Llarena tiltale ham, den øverste lederen, bare for misbruk av offentlige midler, og samtidig opprettholde tiltalen mot de ni andre uavhengighetsforkjemperne som er varetektsfengslet i Spania, og som var Puigdemonts underordnede, for opprør.
Llarena trakk ikke bare arrestordren mot Puigdemont, men også mot Toni Comín, Lluís Puig og Meritell Serret, som alle har flyktet til Belgia. Det samme gjelder Clara Ponsatí, som er i Skottland hvor hun er professor ved universitetet St. Andrews. Retten i Skottland har latt henne gå fri og har hittil ikke tatt stilling til utlevering. Marta Rovira dro til Sveits, hvor myndighetene rask utelukket utlevering. Der er også Anna Gabriel, men Llarena prøvde aldri å få henne utlevert.
Uansett blir det vanskelig å tiltale de varetektsfengslede for forbrytelser som domstolene i to andre EU-land har avvist. Det kommer til å skade Spanias omdømme i utlandet. Sju andre går fritt rundt i resten av Europa.
I de spente tidene i Spania og Catalonia før og etter det mislykte forsøket på å løsrive Catalonia fra Spania var følelsene på begge sider av striden på kokepunktet. Svært mange klarte ikke å holde hodet kaldt, verken på gata, i regjeringskontorene eller i rettsvesenet. En tidligere spansk statsråd sammenliknet i fjernsyn det som Puigdemont hadde gjort, med maktovertakelsen fra Adolf Hitler i Tyskland, åpenbart uten å vite altfor mye om hvordan det foregikk.
Men på litt avstand, litt lenger nord, i Belgia og Tyskland, så ikke det som skjedde i Catalonia ut som noe slags forsøk på statskupp. I Tyskland måtte man gå til en lovbestemmelse om høyforræderi for å finne noe som tilsvarte opprør og oppvigleri. «Høyforræderi?» Nei, da ristet de tyske dommerne like mye på hodet som de belgiske.
Visst var folkeavstemninga om uavhengighet 1. oktober i fjor ugyldig, det var politisk teater. Men politiets voldsbruk var virkelig og overdreven, så mange i utlandet reagerte. Erklæringa om uavhengighet var ulovlig og tjente ikke til noe. Hele forsøket på å løsrive landsdelen var klønete. Men kan dette kalles opprør og straffes med 30 års fengsel? Når i all verden satte dette Spanias «konstitusjonelle orden i fare»? Overdrevne tiltaler som dette møter liten eller knapt noen forståelse i utlandet i alle fall.
Lyst til å diskutere?
