SUKSESS: NRKs «Skam» trekkes frem som et vellykket eksempel på innovasjon. Men serien ville ikke slått an hvis det ikke lå en sterk fortelling i bunn. Foto: NRK
SUKSESS: NRKs «Skam» trekkes frem som et vellykket eksempel på innovasjon. Men serien ville ikke slått an hvis det ikke lå en sterk fortelling i bunn. Foto: NRKVis mer

Kulturdepartementets «fremtidsstudie»:

Spår fremtiden for norsk kulturliv - lykkes sånn halvveis

Jada, «Skam» nådde langt. Men hvorfor?

Kommentar

En kan si mye om fremtiden. Kanskje er det nettopp dét som er problemet. Nylig offentliggjorde Kulturdepartementet den såkalte «fremtidsstudien» som er blitt utarbeidet av konsulentselskapet InFuture. Den ble bestilt av daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland, som virket jevnt engstelig for at profesjonelle kulturarbeidere skulle komme til å ha for mye å si for kulturfeltet.

Rapporten er for så vidt interessant lesning, men er preget av de fundamentale svakhetene som ligger under selve prosjektet, og som ligger i selve ordet «trendanalyse». Trender har det med å være forbigående. Å tro at øyeblikkets tendenser vil fortsette, er like naivt som å tro at alt vil forbli som det er. Det er ikke så lenge siden man spådde den trykte bokens død, noen tiår etter at mange var skråsikre på at tv-mediet ville bety spillefilmens undergang. Politikk innenfor ethvert felt må ikke la seg blende av spådommer. Fremtiden er uforutsigbar.

Når det er sagt, er det flere av tendensene i rapporten som beskrives på en fornuftig måte, og som det virker naturlig å ta hensyn til. Det hører med til å historien at de fleste for lengst har blitt gjenstand for grundige diskusjoner. Det pekes på fragmenteringen innenfor kulturfeltet og konkurransen fra internasjonale produksjoner, på det at vi bruker mindre tid på sosialt samvær enn før, at unge ikke lenger vokser inn i foreldrenes kulturelle vaner og at skepsisen til offentlig finansiering av kulturlivet gjør at denne stadig må legitimeres.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Summen av dette er en utfordring som hviler på et paradoks: Når grupper og alderssegmenter søker seg til sine egne kulturelle fellesskap og sine egne referanser, kan skepsisen til å finansiere det som er fremmed, det de andre driver med, bli større. Samtidig er rapporten hyggelig optimistisk i anbefalingen om å legge til rette for at folk kan tre ut av sin egen «kulturelle komfortsone».

Det er en merkbar tro her på at publikum kan stimuleres og trenes i å sette pris på flere kulturuttrykk enn dem de er vant til. Det pekes på at selv om det er få unge under tyve som har gått i Operaen, kommer halvparten ut og sier at det var en opplevelse de satte pris på.

Alt dette er kjekt å vite om. Men den som leser rapporten, vil også fort kjenne på et savn etter interessen og forståelsen for hva kunst og kulturopplevelser faktisk er. Ansvaret for å ta vare på de forskjellige kunstformene, at de skal kunne ha et avansert nivå, et avantgardenivå, nevnes ikke. Det ropes etter innovasjon og høye ambisjoner, der eksemplet er, du gjettet det, «Skam». «Skams» interaktive form trekkes frem som forbilledlig oppfinnsomt. Men «Skam» ville aldri hatt slik gjennomslagskraft hvis serien ikke hadde hatt en levende historie i bunn. Det er lett å se for seg at NRK hadde gjort et forsøk å fortelle en annen historie på lignende måte, men endt med mageplask, fordi denne tenkte andre historien ikke hadde så engasjerende hovedpersoner som Isak og Sana.

InFutures rapport tar for seg så mangt, men ikke ideene, prosessene, som til syvende og sist gjør at kunsten blir som den blir. Dermed er det også grenser for hvor strålende innsiktene derfra kan bli.