Personlig Beethoven-tolkning: Den franske pianisten Helene Grimaud var nylig i Oslo. Foto: NTB scanpix
Personlig Beethoven-tolkning: Den franske pianisten Helene Grimaud var nylig i Oslo. Foto: NTB scanpixVis mer

Spar oss for all nyskapingen

Musikere har mye å lære av skuespillere.

Kommentar

Selv om du er en verdensberømt musiker, betyr ikke det at konsertene alltid blir fantastiske. Den franske pianisten Helene Grimaud er en Ravel-tolker av internasjonalt format, hun forener fransk musikalsk eleganse med dirrende kraft og en tonal estetikk som tar pusten fra publikum.

Nylig var Grimaud i Oslo med Gøterborgs Symfoniker og spilte Beethovens «Klaverkonsert nr.4». Her var opplevelsen mer blandet, fordi det er vanskelig å spille Beethoven på samme måte som Ravel. Flagrende løp og dvelende forløp redder ikke alltid situasjonen, og musikkens storslåtte strukturer ble etter min mening tildekket av påtrengende sensualitet og kunstig lekenhet.

Hvorfor oppstår slike tolkninger? Svaret er artistenes utrettelige jakt på det såkalte «nyskapende». Dette er blitt et moteord som ofte er helt tomt for innhold. Dersom det nyskapende er vesentlig bedre enn den etablerte praksis, kan det forsvares, men akkurat det hender ikke så ofte.

Musikere har definitivt mye å lære av skuespillere. Scenisk dramaturgi og formidling av emosjoner er sentrale virkemidler i begge sjangrene. På teaterscenen er selvsagt teksten en avgjørende konkret basis. Når skuespillerne finner fram til en tolkning som treffer publikum, oppstår et finstemt samspill mellom fortløpende å utlevere egne følelser og sette disse inn i en forståelig ramme underveis i forestillingen. Notene i et musikkverk er selvsagt ikke konkrete på samme måte, og estetikken er annerledes og mer indirekte. Nettopp derfor er det avgjørende for en musiker å komme ut av sjangerens sementerte rammer slik Helene Grimaud prøvde på med sin Beethoven-tolkning.

Skuespilleren Alf Nordvang (1931-2007) husker mange fra NRKs krimserie «Helmer og Sigurdson» og fremragende prestasjoner på teaterscenen. Nordvang startet relativt seint som skuespiller, og det var først da han passerte førti at det for alvor kom roller som passet ham. Hva er forklaringen på det? Det handler om å besitte en reell livserfaring og utvikle en personlig karakter som kan fylle en rolle på scenen. Hvis en skuespiller mangler troverdighet, avsløres det raskt. En musiker kan lettere skjule sin troverdighet bak ytre form og gammeldagse konvensjoner.

De beste skuespillerne har en bred kunstnerisk palett de øser av når de står på scenen. De trenger heller ikke «nyskape» hele tiden for å gi store opplevelser. Derfor er det lett å dyrke de aller beste aktørene som har skjønt akkurat dette. Arve Tellefsen har passert åtti, men har en inderlighet i buestrøk og klangdannelse som knapt har vært bedre. Da legendariske Per Aabel stod på scenen og spilte Ludvig Holberg-komedier i Oslo, Bergen og København, måtte til og med blaserte dansker innrømme at Aabel var fenomenal.

I disse dager framfører Forsvarets Stabsmusikkorps (dir. Andreas Hansson) og Schola Cantorum (dir. Tone Bianca Sparre Dahl) et verk som er tradisjonelt, upretensiøst og definitivt ikke nyskapende. Svenske Lars-Erik Larssons «Förkledd Gud» er likevel en gripende komposisjon som formidler noe essensielt til mennesker i dag. Undring og håp er satt inn i en musikalsk og tekstlig symbiose som er like virkningsfull som en opera i stort format eller et oratorium i Domkirken. Fraværet av det svulstige gir rom for det nære.

Lars-Erik Larsson komponerte forresten sin berømte «Obligasjonsmarsj» i 1940 for å skaffe penger til den svenske stat. Denne fengende melodien lever også videre i den udødelige «Norge i rødt, hvitt og blått» - en sang som påkaller tårer og sterke emosjoner i Norge. Akkurat det må kunne kalles en nyskaping som virkelig fungerer.