Spar oss, Haugland!

TONO: I Dagbladet den 23. mars går samtidskomponist Glenn Erik Haugland ut mot populærkomponistene med en mildest talt forbløffende retorikk. Han forvrenger populærkomponistenes argumentasjon mot kunstkomponistene med ord som «selvopphøyd», «parasitter» og «diktatorisk». Han får det til å høresut som at vi vil Tono til livs, og at vi ikke er stolte av byrået vårt. Hvor selvavslørende Haugland opptrer vil jeg avstå fra å gradere, og istedet se på argumentasjonen hans hvor han fremstiller popkomponistene som grådige mennesker med tykke lommebøker. En annen komponist, Maja Ratkje, antyder påBallade.no at det må jo være synd på de som er så populære, eller som hun nedlatende ironiserer; «Hurra for dere!»

FOR DET FØRSTE: Norske popkomponister som tjener høye Tono-vederlag er en forsvinnende liten minoritet. Skjønner Haugland det, eller skjønner han det ikke? Jeg nekter å tro at han virkelig mener at Bjørn Eidsvåg bare snakker for seg selv. Sannheten er at han taler for en gruppe hvor de aller flestesparer egne midler og betaler av egen lomme for å lage og gi ut egen musikk. Pop- og rockkomponister fremfører i stor grad musikken de selv skriver. Hvis Haugland virkelig mener at samtidskomponistene legger ned mer og tyngre arbeid enn hva som er virkeligheten i pop, snakker han mot bedre vitende.Det lille mindretallet innen pop og rock som er så heldige å tjene penger på musikken sin gjør det på turneer der de spiller egen musikk (selv om det hører med at å turnere er så dyrt at de færreste har råd til det.) Det finnes mange popkomponister som har pantsatt hus, solgt egen leilighet og tatt fulltidsjobber og ofret atskillig for å finansiere sitt eget virke som komponister og utøvere, så her er ikke Haugland på noen måte alene. I vår del av bransjen handler komponering om mye mer enn å sitte på kammerset og skrive. Når musikken endelig er ferdigskrevet dreier det seg om øving, arrangering, innspilling og kreativ produksjon. I neste tur er det atter mer øving foran konsertspilling. Man ofrer fritid, penger og tradisjonell kvalitetstid, og enda er det ikke sikkert man får en eneste Tono-krone for kringkasting.

FOR DET ANDRE: Haugland bruker argumentasjon som «popindustrien har all makt», og «vårt eksistensgrunnlag som nå er truet.» Klassisk og samtidsmusikk er i 2006 tilgjengelige musikkformer både i radio, fjernsyn, konsertsaler og på cd. Plateindustrien selger riktignok mye mer pop enn klassisk, men at bredden av pop- og rockkomponister skal ta støyten for dette er jo mildest talt oppsiktsvekkende for alle andre yrker enn vårt. Bildet Haugland tegner, der kunstkomponistene skriver smalt og er «utrydningstruet» gjør meg selvsagt ettertenksom og jeg har, sammen med «kjendisene» i Dagbladet, støttet dere i årevis! I norsk musikkliv finnes det mange komponister i sjangrer innenfor laveste kategori i Tonosystemet som f. eks. metal, elektronica og americana, i tillegg til de mangecrossover-sjangrene. Hvordan vil du skåne disse mot utrydning, Haugland? Eller tenker du bare på din egen lommebok, for å sitere kunsteliten?Vi ønsker demokrati fremfor sjangersjåvinisme, kameraderi og besserwissere. Når demokratiet er på plass i Tono vil demokratiet selv bestemme kursen framover. Og nok en gang: Vi synes administrasjonen i Tono gjør en god jobb.