Spareknivens arkitektur

Innsiktsfull bok om en av norsk boligbyggings pionerer, sett i et samfunnsmessig perspektiv.

Historikeren Jon Skeie utfører en respektabel faglitterær balansegang i sin fortelling om bygningsingeniøren og entreprenøren Olav Selvaag.

På den ene siden makter han å skildre polemikeren og hans utrettelige kamp mot OBOS-veldet og det offentlige byråkratiet, en fascinerende beretning om den bygningstekniske idérikdommen som bidro til foregangsmannens suksess. På den andre siden får vi en saklig innføring i den boligpolitikken og byplanleggingen som skapte etterkrigstidas kritiserte drabantbyer. Det er selvsagt ikke Selvaags skyld at miljøet ble som det ble på Veitvet og Stovner, to av Selvaagbyggs større boligområder i Groruddalen.

Vi finner årsakene i myndighetenes kyniske utbyggingsideologi - i ly av den store bolignøden - som varte fram til slutten av 1970-tallet.

I dag hadde det ikke vært mulig å planlegge slike gigantiske, ødslige sovebyer, reist med masseproduksjonens kraner og prefabrikkerte bygningselementer. Selvaag var ikke bare en pioner, han var også et barn av sin tid.

De billige boligers forkjemper

Men det er den oppfinnsomme teknologen som får mest oppmerksomhet i Skeies bok, fra han som nyutdannet NTH-ingeniør blir ansatt i Fredrik Ringnes' entreprenørfirma i 1936 til han overtar som leder av bedriften Ringnes & Selvaag i 1945, og videre fram til dannelsen av Selvaagbygg som blir landets største private boligbygger.

Mest kjent ble han for utviklingen av det lette bindingsverket i trehus, en konstruktiv forenkling som førte til store trelastbesparelser, og han gjorde også tilsvarende rasjonelle forandringer i bruken av jernbetong og når det gjaldt arbeidsoperasjonene på byggeplassen.

Slik klarte Selvaag å framstå som de billige boligers forkjemper, fra det øyeblikket han i 1948 lanserte sitt prøvehus og skapte en veritabel folkevandring til Ekeberg. Kjent ble han også for sine terrasseblokker med underjordisk parkering, anvendt både på Stovner og Rykkinn og i Moss, en bygningsform han seinere - uten hell - ville ta i bruk som prototyp for en gigantisk bydel lagt over Mosseveien langs idylliske Oslofjorden.

Bygningsfagets hamskifte

I ettertid ser vi at det ble lånt ideer fra husbyggingen i USA og Tyskland, og flere av hans mest vellykkede boligområder ble til da han hadde dyktige arkitekter som Bjørn Wærenskjold og Erik Christensen ansatt i sitt firma, men likevel skal mye av æren tilfalle ingeniør Olav Selvaag. Hans artikkel «Rasjonell sosial boligbygging» som sto i Teknisk Ukeblad i 1947, er en klassiker, fulgt opp i 1951 av den instruktive boka «Bygg rasjonelt». Bygningsfaget befant seg i et dramatisk hamskifte, med håndverket på vikende front, og Selvaag våget å ta til motmæle overfor det konservative etablissementet i byggebransje, kommune og stat. At boligsaken til slutt ble overlatt i det frie markedets hender, slik at ingen lenger kunne ivareta den sosiale boligbyggingens interesser, er en helt annen historie.