Spark først, spør etterpå

Vestlige kinogjengere er klar for mer enn biljakter og hobbiter.

kung fu. Wuxia. Animé. Bollywood. Asiatisk film beveger seg med ekspressfart fra utgangsposisjonen som ekstremsport for spesielt interesserte til mainstream masseunderholdning. Den kinesiske storfilmen «Syv sverd», som har norgespremiere i disse dager og som var åpningsfilm under Venezia-festivalen tidligere i høst, innvarsler at de asiatiske regissørene og produsentene nå satser på verdensmarkedet.

Vestlige kinogjengere er åpenbart klare for alternativ action. Sverdkrigere som klatrer opp husvegger som edderkopper, stuper ned fjellsider og balanserer gjennom toppen av bambusskogen, fascinerer nå publikum like selvfølgelig som de vanlige testosteronstruttende revolverduellene og trafikkfarlige biljaktene gjennom Hollywood.

Når skjedde denne smaksvridningen? Mange, særlig observatører med sans for tall og bunnlinjer, peker på Ang Lees overraskende suksess med «Snikende tiger, skjult drage» (2000). Den Taiwan-produserte filmen tok det vestlige publikum med storm, plukket med seg fire Oscar-statuetter og spilte inn over 210 millioner dollar på verdensbasis. Det faktum at filmen gjorde nesten 130 millioner dollar bare i USA - rekord for en utenlandsk film - har fått den amerikanske filmbransjen til å spekulere på om «Snikende tiger» kunne ha en særlig appell til unge kvinner. En feministisk actionfilm?

LUFTBALLETTENE som imponerer så sterkt ved denne kampsportfilmen var selvsagt ingen nyhet for folk som hadde sett Hongkong-produserte kung fu-filmer de siste 30 åra. Det vanlige actionpublikumet var også forberedt. Året før hadde den amerikanske filmen «The Matrix» vært en stor suksess, ikke minst takket være svært nyskapende kampscener signert den kinesiske actionkoreografen Yuen Wo-ping. Det var samme Yuen Wo-ping som satte sitt umiskjennelige fingeravtrykk på «Snikende tiger» - og seinere på «Kill Bill»-filmene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det hører med til historien at hjemmepublikumet i Taipei, Beijing og Hongkong buet, stønnet og lo da «Snikende tiger» hadde lokal premiere, det er først etter den internasjonale suksessen at filmen ble anerkjent som et nytt referansepunkt for sjangeren. Den markerer et tydelig stilistisk skille fra de vanlige Hongkong-produserte kampsportfilmene fra 1980- og 1990-tallet. Etter nedgangen i den asiatiske økonomien rundt 1997 sluttet Hongkong å spy ut dyre kampsportfilmer. Tsui Hark, også kalt den moderne kampsportfilmens gudfar, forsvant til USA og innledet sin Hollywood-karriere med actionfilmer sentrert rundt Jean Claude Van Damme.

«Syv sverd» er Tsui Harks forsøksvise comeback i wuxia-sjangeren, denne gangen som en internasjonal samproduksjon, og med en estetikk som er tydelig influert av både Ang Lees «Snikende tiger, skjult drage» og Zhang Yimous «Hero» (2002) og «Flyvende dolker» (2004).

WUXIA PIAN betyr «krigersk ridderlighet-film» og er den kinesiske sjangerbetegnelsen på kampsportfilmer. Kung fu er kantonesisk dagligtale for kampsport som særlig omfatter spark og slag. De forskjellige stilartene har sine spesifikke våpen, fra sverd, piler og spyd til mer utspekulerte drapsvåpen som f.eks. «flygende giljotin».

Den amerikanske filmviteren David Boardwell beskriver i boka «Planet Hong Kong» et utall av kampsportskoler: «innvendig» og «utvendig» stil som igjen deles i «myk» og «hard». Det som omtales som kung fu-filmer dyrker stort sett den «harde» kampstilen. Innenfor denne grenen fins underavdelingen som kineserne kaller «nordlig fot, sørlig knyttneve» og som har en fascinerende historisk forklaring.

GAMMELDAGS BILJAKT: Wukia-film får det til å se lett ut.
GAMMELDAGS BILJAKT: Wukia-film får det til å se lett ut. Vis mer

I de tørre ørkenområdene i det nordlige Kina, hvor folk red mye eller gikk lange avstander til fots, dannet fotarbeidet grunnlaget i kampstilen. Armene ble brukt til å forsvare torsoen mens krigeren hoppet, danset, løp og sparket. Det hevdes at denne stilen også er basis for akrobatikken i den berømte Beijing Opera-tradisjonen.


Særlig er det flygende sparket velkjent i filmsammenheng. Opprinnelig skal det være en teknikk for å rive en rytter ut av salen.
Den sørlige stilen baserer seg mer på bruk av overkroppen og henger sammen med at folk i det sørlige Kina forflyttet seg ved å ro, padle eller stake seg fram på elver og kanaler. Slik bygde de opp styrken i skuldrer og armer. I denne stilen er intrikate arm- og håndbevegelser dominerende, mens sparkene er lavere.

EN MODERNE wuxia-film inneholder vanligvis alle eller noen av disse ingrediensene: en historisk setting, en fredløs ridder, et hemmelig brorskap, en brutal overmakt, en æreskodeks, ærlige bønder og - ifølge nettstedet futuremovies.co.uk\'s morsomme «Bløfferens guide til den nye asiatiske filmen» - en nærkamp i en bambusskog.

Den vektløse kampen over og gjennom høye, svusjende bambusgreiner er blant de mest minneverdige scenene i Ang Lees «Snikende tiger, skjult drage».

Men opphavsmannen til denne aller mest berømte og i alle fall oftest imiterte scenen i wuxia-filmer er regissøren King Hu (1931- 1997). Hans legendariske «A Touch of Zen» (1971) er den første Hongkong-filmen som har vunnet en pris i Cannes. I tillegg til bambusscenen briljerte filmen med storslagne landskapsbilder, sverdkamper og luftballetter. King Hus innflytelse på Zhang Yimous «Hero» og «Flyvende dolker» er også åpenbar. Bambus er et utrolig fotogent bakteppe for akrobatikk på liv og død.

Men filmhistorisk går wuxia-tradisjonen helt tilbake til 1928, da alle wuxia-filmers mor ble til.

Shichuan Zhangs «Burning of the Red Lotus Monastery» brukte både flygende dolker og krigere som suste gjennom lufta ved hjelp av wirer. Over 300 kampsportmestere var engasjert i denne filmen som var på nesten 20 timer og ble vist episodevis i kinoer over hele Kina.

DATAANIMASJON og nye teknologiske muligheter har naturligvis gjort det lettere for skuespillere som Zhang Ziyi, Maggie Cheung, Michelle Yeoh og Cheng Pei-pei - for bare å nevne damer - å hoppe vektløst fra hustak til hustak eller fly foran tusen piler. Tidligere var repertoaret av filmtriks uendelig i sjangeren. Filmmakerne brukte sakte film, «speed-up motion», kjørte filmen i revers eller fotograferte rett mot sola for å skjule wirene som skuespillerne var sikret med. «Baklengsscener», der en kriger for eksempel hopper opp på et hustak mens hun i virkeligheten fires ned fra hustaket, ble benyttet i alle varianter.

Men mye av det som er blitt kalt «Hongkong special effects» er ikke special effects i det hele tatt. Det er rett og slett en adrenalinpumpende blanding av et levende menneskes kroppsbeherskelse, dumdristighet og tekniske kampskolering. De mest kjent navnene i kung fu-sjangeren, som Bruce Lee, Jackie Chan, Jet Li, Lau Kar-leung, Stephen Chow, har årelange studier i kampsport bak seg.

Kanskje er det dette, vissheten om at de kan sparke fletta av deg også i virkeligheten, som gir wuxia-filmene en overlegen energi.

SYV SVERD: Trekker wuxia-film ned på jorda igjen. Se også bildet over.
SNIKENDE TIGER, SKJULT DRAGE: Bambusscenen er «lånt» fra en gammel film.
FLYVENDE DOLKER: Outrert variasjon over tradisjonell bambusscene.
HERO: Kvinnelige krigere er et normalfenomen i wuxia-filmer.