Sparkende hund

Lite smakfull blanding av kung fu og feelgood.

FILM: Når «Danny the Dog» kan kalles en bastardfilm, skyldes det ikke at hovedpersonen kues som en hund. Filmen forsøker å pare actionscenene fra «The Matrix» med intrigen fra «My Fair Lady», og resultatet blir ganske skabbete.

Elementer av kinesisk kampsport overført fra tradisjonelle kung fu-filmer til en mer mainstream actionsjanger, til og med til kunstfilmsjangeren («Hero», «Snikende tiger...» etc.) har vist et enormt suksesspotensial. Det er vel derfor den franske actionproduceren Luc Besson og regissøren Louis Leterrier har laget denne ubestemmelige salaten. Den berømte kampsportkoreografen Yuen Wo Ping sørger igjen for eminente kampscener, og Jet Li leverer sine presise spark og slag som drapshunden Danny.

Til tross for flotte skuespillere som Bob Hoskins og Morgan Freeman sprekker filmen i sammenføyningen, og det skyldes at selve historien er utroverdig på kanten til det komiske. Danny er lånehaien Barts (Hoskins) pitbull. Hver gang Bart tar av ham halsbåndet og sier «kill», adlyder Danny. Ellers bor Danny i bur helt til han en dag møter den blinde pianostemmeren Sam (Freeman), som tar ham hjem og lærer ham både å spise med kniv og gaffel, lage mat og spille piano.

Men grusomme Bart krever sin hundeslave tilbake, og akrobatiske kampscener utfolder seg på hustak, i bakgårder og trappeoppganger, stilløst avbrutt av tåredryppende avsløringer om Dannys brutale barndom.