Anmeldelse: «Camilla Stoltenberg - Året som aldri tok slutt» av Lilla Sølhusvik

Sparker i gang debatten

Lilla Sølhusviks bok får fram konfliktene mellom FHI, Helsedirektoratet og regjeringen, og kan sette i gang viktige politiske diskusjoner og beslutninger.

DET VANSKELIGE ÅRET: Med ukentlige samtaler med Camilla Stoltenberg, direktør for Folkehelseinstituttet, har forfatter og journalist Lilla Sølhusvik gått gjennom landets håndtering av coronapandemien steg for steg. Foto: Morten Rakke
DET VANSKELIGE ÅRET: Med ukentlige samtaler med Camilla Stoltenberg, direktør for Folkehelseinstituttet, har forfatter og journalist Lilla Sølhusvik gått gjennom landets håndtering av coronapandemien steg for steg. Foto: Morten Rakke Vis mer
Publisert
Sist oppdatert
Fullvaksinerte: 69.03% Første dose: 78.07%

«Camilla Stoltenberg - Året som aldri tok slutt»

Lilla Sølhusvik

Sakprosa

Forlag: Stenersen Forlag
Utgivelsesår: 2021

«Imponerende om coronapandemien.»
Se alle anmeldelser

Camilla Stoltenbergs nyttårsforsett for 2020 var å bruke mer tid på trening og ettertanke. Det ble det ikke anledning til for direktøren ved Folkehelseinstituttet (FHI). I sin nye bok skildrer Lilla Sølhusvik hvordan pandemien gjorde alle gode forsetter til skamme. I stedet ble vi kastet ut i en krise vi ikke var forberedt på.

Ser man bort fra litt språklig slurv, er «Camilla Stoltenberg - Året som aldri tok slutt» blitt en svært lesverdig bok om kaos, konflikt og samarbeid.

Til daglig er Sølhusvik journalist i NRK og programleder for «Politisk kvarter». At hun har fulgt debatten og dekningen av coronapandemien tett, går tydelig fram av boka.

Med stor detaljrikdom og imponerende oversikt tar hun oss gjennom coronapandemien fra januar 2020 til forsommeren 2021. Det vil si, fra den første mistanken om at viruset hadde nådd Norge i slutten av januar 2020, til vaksineringen var i gang et drøyt år seinere.

Den famøse nedstengingen

Det er knapt den sak forfatteren ikke er innom. I tillegg til å skildre panikken som oppsto da smittede nordmenn vendte hjem fra vinterferie, får vi vite alt om den famøse nedstengingen 12. mars. Ikke bare var den det mest inngripende tiltaket siden annen verdenskrig, men den var også grunnlovsstridig.

På grunn av at en embetsmann fikk for mye makt, ble vi alle tvunget til å ha hjemmeskole og hjemmekontor om hverandre. Uten noen faglig begrunnelse ble vi vekselvis nektet å gå til frisør og fikk beskjed om å teste oss for corona. På toppen av det hele ble enkelte av testene borte, slik at syke fikk høre at de var friske, og friske at de var syke. Som om det ikke var nok, ble de deretter sendt hjem med tog, fly og buss for å bli satt i karantene.

Det er all grunn til å tro at «Camilla Stoltenberg. Året som aldri tok slutt» kommer til å sparke i gang debatten om myndighetenes håndtering av pandemien.

Uheldig

Hovedkilden til Sølhusvik er ukentlige samtaler med Camilla Stoltenberg, og det er hun som er hovedpersonen i boka. Vi følger vi hennes travle og lange arbeidsdager og sporadiske familieliv gjennom 18 måneder. At hun som den eneste konsekvent omtales ved fornavn, er et uheldig grep som liksom får leseren til å føle nærhet og lojalitet overfor hennes vurderinger.

Men forfatteren har også intervjuet en rekke andre aktører. Deriblant flere av Stoltenbergs kolleger foruten Bjørn Guldvog og Espen Rostrup Nakstad i Helsedirektoratet og helseminister Bernt Høie. Personlig synes jeg skildringene av det intense og skiftende forholdet mellom disse faglige og politiske aktørene fungerer best. Jeg kan ikke se at hjemme-hos-reportasjer hos Camilla kaster lys over den pandemien hun forsøker å håndtere. Selv om vi møter ektemannen, sønnene, den gravide svigerinnen og til og med NATO-sjef Jens.

BESLUTNINGER BLE TATT: Pressekonferanse i desember 2020, om tiltak for å stoppe coronaviruset. F.v. Camilla Stoltenberg, Bent Høie, Erna Solberg og Bjørn Guldvog. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
BESLUTNINGER BLE TATT: Pressekonferanse i desember 2020, om tiltak for å stoppe coronaviruset. F.v. Camilla Stoltenberg, Bent Høie, Erna Solberg og Bjørn Guldvog. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

En av de virkelig gode grunnene til å lese boka, er at den får fram konfliktene mellom FHI, Helsedirektoratet og regjeringen. Sølhusvik har et skarpt blikk for de faglige og politiske konfliktene mellom aktørene. I etterordet påpeker hun at uenighetene nok ville «fått noe mindre plass» om Stoltenberg hadde skrevet boka selv. Her skulle jeg gjerne sett at hun i stedet forklarte hvorfor epidemier og pandemier alltid har forsterket spenninger og konflikter av politisk, vitenskapelig, økonomisk og religiøs art.

Belyser stridigheter

Men nettopp ved å peke på årsakene til konfliktene er boka en utmerket opptakt til en diskusjon av regjeringens fordeling av ansvaret mellom Helsedirektoratet og FHI. At Høie ga Helsedirektoratet ansvaret for krisehåndteringen og gjorde FHI til et rådgivende organ, førte til faglige disputter. Langt viktigere er det at hun også belyser de politiske og juridiske årsakene til stridighetene.

Én ting var at Helsedirektoratet innførte en rekke tiltak som var dårlig faglig utredet, ifølge Stoltenberg og hennes kolleger i FHI. Men det er nesten ikke til å tro at avgjørelsen om å stenge ned samfunnet 12. mars ble fattet av helsedirektør Bjørn Guldvog etter et møte med ledergruppa i Helsedirektoratet.

Etter å ha sett et innslag om statsminister Mette Frederiksens nedstegning av Danmark, skrev han og kollegene ned sine forslag på små lapper som deretter skal ha blitt kastet. Det finnes altså ingen sakspapirer fra møtet som forandret vår alles hverdag.

I langt større grad enn koronakommisjonens rapport får Sølhusvik fram alvoret i at Grunnloven ble brutt da regjeringen overlot beslutningen om å stenge ned landet til en embetsmann uten å utrede konsekvensene av tiltakene.

Roser Nakstad

Selv om uenighetene mellom FHI og Helsedirektoratet går som en rød tråd gjennom boka, faller ikke Sølhusvik for fristelsen til å ri én hest. Ved flere anledninger poengterer hun at Stoltenberg tar selvkritikk for å ha vært utydelig og tilbakeholden. Med god grunn framhever hun Nakstads evner som talsperson i svært rosende ordelag. Så vidt jeg kan forstå, var også hans kritikk av FHIs forskning og konklusjoner ofte treffende og skjerpende for den faglige diskusjonen.

Om Helsedirektoratet fikk for mye makt, er det ingen tvil om at Stoltenberg og FHI slet med enkelte løse kanoner, som Preben Aavitsland. I en Twitter-melding fastslo overlegen at pandemien var over allerede på forsommeren i år. Det viser at det er vanskelig å ha et globalt perspektiv når ens hjemmekontor befinner seg i en kjeller i Kristiansand.

VAKSINEJEGER: Camilla Stoltenberg løfter fram hvor fort verden hadde vaksine klar. Foto: Morten Rakke
VAKSINEJEGER: Camilla Stoltenberg løfter fram hvor fort verden hadde vaksine klar. Foto: Morten Rakke Vis mer

Stoltenberg har derimot et internasjonalt blikk, ikke minst i omtalen av de ulike vaksinene. Hennes nyttårsforsetter og forhåpninger om digital smittesporing, slo ikke til. Men til gjengjeld setter hun ord på det løfterike ved håndteringen av coronapandemien. Aldri tidligere har vi greid å utvikle vaksiner så raskt og effektivt. At det ikke skulle ta mer enn ni måneder er, som hun sier, en seier for «internasjonalt, politisk samarbeid, og for staters vilje til å ta risiko og ansvar!».

På den måten får hun også fram at pandemien ikke er over før fattige land har fått tilstrekkelig antall vaksiner. For å få til det må vi fortsette det internasjonale politiske samarbeidet og gjøre slutt på farmasiindustriens kontroll over patentene.

Lilla Sølhusviks bok er et ypperlig utgangspunkt for viktige politiske diskusjoner og beslutninger.

.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer