Spaserturen

Mine årlige bokhøydepunkt er utgivelsene fra Bokvennen forlag.

For dette lille, heroiske forlaget holder stand mot den etter hvert noe morkne kjøpmannsånd hos enkelte store, og er av dem som leverer det betydelige av verdenslitterære oversettelser. Blant de mer ukjente av disse «store døde» er sveitseren Robert Walser (1878- 1956). Han var en av Kafkas yndlingsforfattere og regnes blant de fremste av de store revolusjonerende modernistiske forfattere fra denne tida.

Borgerlig idyll

Den autodidakte Walser levde et omflakkende og ensomt liv og tilbrakte sine siste 25 år på en nerveklinikk i Herisau, der han brettet papirposer og gikk lange turer. Før det hadde han et utall underlige jobber - blant annet som assistent hos en ingeniør. Og «Assistenten» (1909) er da også en slags selvbiografi - der jeg-personen er en selsom blanding av ironiker og ydmyk tjener.

Vår antihelt arbeider som ulønnet sekretær for en stormannsgal oppfinner av nyttige apparater som en dypboremaskin, en patronautomat, en sykestol og et reklameur, og assistentens oppgave består stor sett i å be om betalingsutsettelser, vanne i hagen eller gynge den «fine» hustruen på husken. Han nyter den borgerlige idyll, den gode mat, selskapslivet og de fire yndige små barna, men da i en trygg borgerlighet som er helt på randen - i et konkursrammet hus med en faderlig tyrann, der den stygge datteren hundses og den vakre idylliseres. Vår helt forsøker riktignok å si fra, men nyter likevel denne helt unyttige ydmyke tilværelsen - og da med en selsom åndelig slapphet. For «ja, han hadde nok ånd også, men han tok for mange pauser i tenkningen».

Anbefales

Framfor alt er Walsers språk eller stil en nytelse - litt solstadaktig for å ta en hjemlig parallell - både med de intelligente ironisk-naive setningene og dette litt klumsete, i en roman som ironisk nok åpner med en noe forvillet mannsperson med en paraply (som riktignok aldri forsøkes slått opp). Og da med stadige utfall mot den moderne tid - noe som også kommer til uttrykk i en annen oversettelse; «Spaserturen», som rett og slett handler om en forfatter som tar en spasertur. Også her Walsers selsomme blanding av naturhyllester og krypende ydmykhet - som virker ironisk, men som nok er ekte ment - og dette fortvilte raseriet mot «zeitgeisten».

Det er helt umulig å redegjøre for den særegne Walserske stil i en anmeldelse, så jeg kan ikke annet gjøre enn å anbefale bøkene på det varmeste. Da får du også med Sverre Dahls informative etterord.