Speil av et liv

BOK: Og når romanens kretsløp er fullført, venter en ny smerte der, enda mørkere og råere.

Olav Angells tre Oslo-romaner danner, når de leses i sammenheng, et gjennomført verk hvor Angell går tettere og tettere innpå de samme tilbakevendende temaer for hver enkelt roman.

Et gjennomgående element i Angells romanprosjekt er den samme selvbiografiske klangbunn som finnes i den amerikanske forfatteren John Sanfords romansuite med undertittelen «Scenes in the Life of an American Jew», eller kanskje mer nærliggende, i Jack Keroaucs store og underkjente Dulouz-legende hvor fantasi og virkelighet, improvisasjon og assosiative tankerekker beriker den selvbiografiske grunnstrukturen.

Episodisk

«Oslo i demring» er i videste forstand en realistisk fortelling fra Etterkrigs-Oslo, og Angell foretar nedslag i oppvekst, militærtjeneste, strøjobber, jazz, lesning, raki, mat, kjærlighet og slutten på sistnevnte - «The End of the Affair» - og skriftstiller disse snittene i sin helt egne stil, en stil som framstår som et sobert og potent uttrykk, et destillat av et helt livs bevisste forhold til språk og form.

«Oslo i demring» er en enestående episodisk fortelling som ikke forholder seg til de prinsipper for romankomposisjon som de mest gretne av oss alltid etterlyser i møtet med en slik tekst.

Men diskusjonen om hva en roman er eller bør være har pågått siden James Joyce fikk utgitt «Ulysses» i Paris i 1922 - en roman Angell for øvrig har gjendiktet til norsk - en diskusjon som bekrefter romanens muligheter og mangel på begrensninger.

Men «Oslo i demring» forflytter seg fritt over sjangergrenser, den tar opp i seg fiksjon og biografi, litterære og musikkrelaterte anekdoter og sitater så vel som kulturelle kuriositeter og tekstuelle eksperimenter - gjerne i form av dirrende hyperdialog.

Sjelens selvbiografi

Angells avgrensede utbrudd omsetter det uuttaltes estetikk i musikalske prosasoloer. Soloene eller snittene kan i tillegg til å leses som biografiske tekststykker, også forstås som realistiske improvisasjoner over det fysisk avgrensede liv, en sjelens parallelle selvbiografi om man vil.

Tekstens overflate kan ved første øyekast synes å være alt, men Angell er en av få norske forfattere som behersker til fulle det å ikke bare legge teksten i overflaten, men å skrive i overflaten, noe som nettopp derfor medfører risiko for at leseren kanskje ikke får øye på noe annet.

Angell stiller betydelige krav til sin leser selv om det ikke ser slik ut for den som ikke lar seg lokke inn i de spennende rommene som ligger under teksten.

Samuel Beckett

«Oslo i demring» fordrer en lesing hvor fornemmelsene må påaktes, forfatteren stoler på at leseren tør foreta de nødvendige sprang og slutninger. Plutselig dukker personer opp uten bagasje eller forklaring - hver enkelt scene utspiller seg innenfor sitt eget univers.

Det er lenge siden en norsk bok har utfordret og beveget meg i så stor grad som «Oslo i demring», og kanskje Samuel Becketts ord om en annen roman som også er vanskelig å sette merkelapp på, best kan beskrive mine sterke følelser for «Oslo i demring»: «Den er ikke om noe, den er noe i seg selv.»