Speil og virkelighet

MEDIER: Journalister som dikter bryter kontrakten med leserne.

VIRKELIGHETSKONTRAKT: Karl Ove Knausgårds bruk av reelle personer er først og fremst et spørsmål om etikk. Men når journalister krysser grensen mot fiksjon, er det mer enn etikk som står på spill, skriver Jo Bech-Karlsen.
Foto: Håkon Eikesdal
VIRKELIGHETSKONTRAKT: Karl Ove Knausgårds bruk av reelle personer er først og fremst et spørsmål om etikk. Men når journalister krysser grensen mot fiksjon, er det mer enn etikk som står på spill, skriver Jo Bech-Karlsen. Foto: Håkon EikesdalVis mer

SKILLET MELLOM journalistikk/sakprosa og diktning flyter ut i vår tid. Det ser ut som en bevegelse fra begge sider henimot et litterært midtfelt: Diktningen nærmer seg virkeligheten, og journalistikken og sakprosaen prøver å bli litteratur. Mange diskuterer hva virkeligheten gjør med litteraturen, men like viktig er det å se på hva fiksjonaliseringen gjør med journalistikk og sakprosa.

JON MICHELET hevdet nylig i en kronikk i Klasskampen at forfattere ikke bør «dikte om virkelige personer i vår egen samtid», og advarte særlig mot å «gå inn i hodene til disse personene» (indre monolog).

Spørsmålene han reiser handler både om etikk og kildekritikk: Hvordan bør forfattere behandle virkelige mennesker og hva kan de egentlig vite om dem? Michelet mener at bruk av indre monolog «er å trå over ei grense for hva litteraturen kan gjøre». Men dette skjer ikke bare i diktningen — det skjer enda oftere i litterær journalistikk og sakprosa. Og der blir både de etiske og kildekritiske spørsmålene vel så påtrengende.

I ET SVAR til Michelet sier forfatteren Nikolaj Frobenius noe som kompliserer forholdet ytterligere: «Litteraturen er ikke virkelig, den er bare et speil, et simulakrum for virkeligheten.» Speilbildet er ikke velvalgt. Tradisjonelt har denne metaforen vært flittigst benyttet i journalistikken, som et bilde på objektivitet. Men verken diktningen eller journalistikken speiler virkeligheten, det er ikke der de skiller lag. Begge de litterære hovedsjangrene er språklige konstruksjoner, men journalistikken har et annet og mer forpliktende forhold til virkeligheten enn diktningen.

Denne virkelighetskontrakten er for tiden under sterkt press.

PÅ ET MØTE om den polske forfatteren Ryszard Kapuscinskis journalistikk i Litteraturhuset tidligere i høst, framholdt litteraturprofessor Arne Melberg at Kapuscinski «forener litteratur og journalistikk», og at «hele hans prosjekt var å krysse grenser». Det høres besnærende ut, men hva innebærer det egentlig? Kapuscinski så på seg selv som reporter, altså journalist, selv om det selvsagt var forskjell på hans dagsaktuelle nyhetsreportasjer og hans fortellende reportasjebøker. Men Kapuscinski har møtt kritikk. Biografen hans mener  at han tok seg dikteriske friheter og «flyttet på noen trær» i sine reportasjer. Kritikere vil plassere ham i bokhyllene for fiksjon.

Uansett hva som måtte komme for en dag, viser dette hvor vanskelig det er å plassere seg i en mellomposisjon mellom journalistikk og fiksjon. Det oppfattes som kontraktsbrudd. Skulle det vise seg at Kapuscinski flyttet rundt på store trær, vil han ikke lenger kunne beholde sin rang som kanskje det største journalistiske forbildet i vår tid.

HVA HVIS avisreportasjen viser seg å være diktning, med oppdiktede personer og steder? Da står vi overfor et eksempel på en dobbeltkontrakt — en verken-eller-konstruksjon som visker ut de etablerte grensene mellom fiksjon og fakta. Begrepet er hentet fra en bok utgitt i 2006 av den danske litteraturviteren Poul Behrendt — «Dobbeltkontrakten».

Tradisjonelt, skriver han, er kontrakten med leserne utformet på en av to måter. Én kontrakt sier at alt som står skrevet på disse sidene er sant, i den forstand at det handler om noe som har hendt i den virkelige verden.

Den andre kontrakten sier at alt i denne teksten er fri fantasi, oppdiktet av forfatteren. Å sammenlike med virkeligheten må derfor anses som irrelevant.

Gjennom de siste årene er disse to kontraktene blitt utfordret. Skribenter har en tendens til å leke med kontraktene og bevisst skape usikkerhet om sjanger. For fiksjonsforfattere er ikke denne sjangerleken nødvendigvis noe problem, men for journalister?

Karl Ove Knausgårds bruk av virkelige personer i sine romaner er først og fremst et spørsmål om etikk. Men når Aftenpostens journalist Cathrine Hellesøy utsetter forfatteren for et diktet intervju med ham, ser vi tydelig at mer enn etikk står på spill i journalistikken. Et fiktivt intervju er et eklatant brudd på virkelighetskontrakten. Journalistikken står og faller med sitt dokumentariske sannhetsgrunnlag.

I TILFELLET «Bokhandleren i Kabul» av Åsne Seierstad kan begrepet dobbeltkontrakt forklare mye av den forvirring som oppsto om sjangeren. Det var som kjent ingen produktiv forvirring, slik mange fiksjonsforfattere søker å oppnå med sjangerblanding. Tvert imot endte forvirringen i rettssalen, og med fellende dom for krenkelse av privatlivets fred. Det er bruken av et "«allvitende fortellerperspektiv»" -  kombinert med gjengivelse av «personers innerste tanker om personlige og følsomme temaer» som grunngir dommen. Det slås fast at saksøkeren, Suraia Rais, «tillegges tanker som det ikke er grunnlag for».

Problemet er at boken til forveksling likner en roman, mens den samtidig ble presentert som en «sann reportasjebok». Åsne Seierstad inngikk med dette, kanskje uten å vite det, en dobbeltkontrakt med sine lesere.

LITTERÆRE JOURNALISTER kan velge mellom to hovedroller i teksten: De kan være åpne, subjektive og selvrefleksive, eller de kan velge å skjule seg bak sine hovedpersoner, som i realistisk diktning. Dette valget får avgjørende betydning for kontrakten med leserne. Journalisten som gjemmer seg forsøker å forsvinne; idealet er å skape en illusjon. Slik journalistikk skal leses som litteratur; språket og stilen er som i fiksjon, men innholdet skal være journalistikk.

Dette er etter min mening problematisk på flere måter.

FOR DET FØRSTE er ikke språket nøytralt. Den som imiterer fiksjonsspråk i journalistikk gjør noe med lesernes måte å lese på.

FOR DET ANDRE skal litterære reportasjer være annerledes enn realistisk fiksjon, både i form og stil. Når reportere etterligner fiksjonssjangere som roman og novelle er det en stor fare for at den litterære journalistikken forfaller til annenrangs litteratur.

FOR DET TREDJE er den skjulte reporterrollen gammeldags. Det er et sterkt behov for åpenhet - transparens - i journalistikken, og i den nye, interaktive mediesituasjonen er dette blitt svært tydelig.

Leserne vil ikke godta journalistikk de ikke kan sjekke og kontrollere. Journalisten er ikke lenger suveren gatekeeper, men må inngå i mange former for dialoger. Åpenhet bør være en del av journalistenes kontrakt med sine lesere. Storytelling i journalistikk og annen sakprosa krever fortellere som snakker med sine lesere, ikke bare til dem.

Kronikken er en aktualisert kortversjon av en artikkel i siste nummer av Samtiden som lanseres denne uken — «Når reportere flytter trær».