Speil, speil beundrer der

JEG BEUNDRER DEG. For noen uker siden sto jeg, helt uventet, ansikt til ansikt med en mann jeg beundrer. Mannen heter Ahmet Altan, er bosatt i Istanbul, og har skrevet den mesterlige romanen «Ensomhetens private historie» - derav min beundring. Men i stedet for å fortelle ham at jeg beundret ham, oppførte jeg meg som en furten og håpløst klossete klumpedeise.

Vi hadde begge vært på litteraturfestival i Molde uten å møte hverandre, jeg forsøker for enhver pris å unngå å møte mennesker jeg beundrer. Men så falt det seg altså slik at vi skulle ta samme grytidlige morgenfly til Oslo og dessuten dele bil fra hotellet til flyplassen. Jeg hadde ikke noe valg: Jeg måtte hilse på ham, jeg måtte presentere meg, jeg måtte snakke med ham, jeg var skrekkslagen, hadde han hatt på seg en løs sko, hadde jeg nappet den til meg og kastet den ut av bilvinduet.

BILEN KJØRER SAKTE. Jeg er taus. Vi sitter i baksetet, jeg stirrer en annen vei. Han tror jeg furter. Jeg tenker at jeg skal fortelle ham at jeg synes han har skrevet en strålende roman, men kommer raskt på at ordet strålende er et meningsløst ord, og videre at fantastisk roman er for overflatisk, deilig roman for vammelt, interessant roman for ugjennomtenkt og klok roman for dumt. Jeg gir opp hele komplimenten og tenker i stedet at jeg skal si noe oppsiktsvekkende velformulert om litteraturen i Tyrkia og litteraturen i Norge, likheter og forskjeller, politiske forutsetninger, klassiske vestlige forbilder etcetera etcetera, og får til slutt slått fast at været i Molde sikkert er noe helt annet enn været i Istanbul.

Til slutt bestemmer jeg meg for å sette øynene i ham og ærlig bekjenne at boka hans var til stor trøst for meg en gang, og takke ham for det. I stedet holder jeg kjeft. Jeg fortsetter å se ut av vinduet. Er dels mutt, dels mumlende. Når bilen stopper utenfor flyplassen, samler jeg sammen tingene mine og går veldig fort mot inngangen og skranken. Han følger etter meg. Han rekker så vidt å gripe fatt i armen min da jeg snubler over en koffert og detter på gulvet. Jeg reiser meg, mumler takk, og sier at jeg må ringe en veldig viktig telefonsamtale, deretter at jeg er veldig trøtt og akter å sove på flyet hele veien fra Molde til Oslo, og at jeg slettes ikke vil drikke kaffe med ham når vi lander på Gardermoen.

FORHOLDET MELLOM DEN beundrede og beundreren er dødsdømt dersom aktørene blir tvunget til å nærme seg hverandre. Avstand er en forutsetning for å holde relasjonen i sjakk. Trolldommen forsvinner når man blir kjent, når den beundrede og beundreren skal leve side om side. I beste fall erstattes beundring med respekt, kjærlighet, vennskap.

I verste fall - og dette er langt vanligere - sitter begge to igjen med en følelse av skuffelse, forakt, sinne og mistillit. Den beundrede misliker sannsynligvis sin beundrer i utgangspunktet, av den enkle grunn at han hadde ønsket seg en helt annen beundrer. En vakrere, klokere, modigere, heftigere, mer framgangsrik og kunnskapsrik beundrer. En beundrer å speile seg i. Det er dessuten en kjent sak at beundringsverdige mennesker ofte lider av selvforakt og følgelig vil forakte ethvert menneske som beundrer ham.

I AHMET ALTANS nye roman «Farlige eventyr» (dessverre svekket av en dårlig norsk oversettelse), dreier det seg om en navnløs tyrkisk forfatter som ingen bryr seg om å lese, unntatt en svært ung kvinne på tjue år som mener hun likner en av hans romanskikkelser. Den navnløse forfatteren blir først svært glad for å ha en beundrer, men kommer likevel fram til at det er mer patetisk å ha bare én beundrer, enn ingen beundrer. Han blir nevrotisk opptatt av hva han skal gjøre med den unge kvinnen, hvordan han skal forholde seg til henne, han liker henne ikke engang, men har ikke råd til å miste henne.

Selv har jeg ikke beundret så mange mennesker i mitt liv, i alle fall ikke levende mennesker, det er tryggere å beundre døde mennesker, men de menneskene jeg har beundret og attpåtil møtt, har jeg behandlet på en særdeles ufin måte. Dersom Marlon Brando kom gående mot meg på gata, ville jeg sannsynligvis kaste opp.

AV OG TIL tenker jeg på hvordan det er å bli beundret av mange, virkelig mange, mennesker. Beundret av et helt folk eller en hel verden. Popdivaer, krigsherrer, pengemoguler, prinsesser, idrettshelter og filmstjerner. Ofte er det de lite beundringsverdige menneskene som blir beundret. Røkke, for eksempel. Jeg tror at de lite beundringsverdige menneskene innerst inne vet at de ikke fortjener beundring. Det er derfor de furter hele tida.

Det slår meg at mennesker med mange beundrere (ikke bare en eller to) først og fremst utmerker seg gjennom å furte. Røkke furter, Odd Nerdrum furter, Carl I. Hagen furter. Beundrede kvinnelige ikoner har, gjennom tidene, furtet på en litt annen måte enn menn, ved å spille offerrollen eller gråtekonerollen eller pytt-det-er-jo-bare-lille-dumme-meg-rollen. Det rare er at beundringen for disse menneskene ikke minsker, men øker jo mer de furter. Fenomenet er for så vidt ikke noe nytt: Akilles, den største og mest beundrede av Iliadens helter, furter seg gjennom hele krigen mot Troya - fordi Agamemnon har stukket av med slavekjæresten hans.

Dessverre fungerer ikke furteknepet for alle menn, ikke for Jagland, for eksempel. Jagland har ikke mange nok beundrere i utgangspunktet, og da nytter det ikke å furte.

EN FRANSKMANN HAR sagt: En tåpe finner alltid en større tåpe som vil beundre ham.

Selv har jeg tatt følgende valg: Fra nå av beundrer jeg deg bare i den aller største hemmelighet.