Speilets kynisme

Marie Redonnets roman «Silsie» er en tekst som utfordrer vår likegyldighet. Det gjør den ved å la enhver reaksjon, enhver stillingstaken, enhver følelse være overlatt til leseren.

Alle skikkelsene i denne romanen svever i hvert sitt eksistensielle vakuum. Det gjelder også hovedpersonen, bokas jeg-forteller, den 21 år gamle Silsie. Etter at hennes jevngamle navnesøster er blitt brutalt myrdet, søker hun som nyutdannet lærer ganske tilfeldig en stilling i fjellandsbyen Dolms.

Redonnets tekst insisterer på å forbli på overflaten. Alle forsøk på nærhet eller dybde i tekstens skikkelser er erstattet med en nøkternt konstaterende fortellerstemme, et eventyraktig landskap og skikkelser som speiler hverandre. Kanskje kan teksten sammenliknes med et speilkabinett der alt forvrenges, men der overflatene er harde og kalde, og har speilets glatthet og kyniske følelsesløshet.

Avstumpet

Det man kanskje ville tro var en naiv, undrende forteller, viser seg å være følelsesmessig absolutt avstumpet, og gradvis får leseren grunn til å tro at Silsie befinner seg langt inne i psykosen. I den grad hun drives av noe som helst, må det være et ønske om å dele sin navnesøsters skjebne. Det er da også særlig i romanens mest brutale skildringer at teksten blir så følelseskald at leseren risikerer å svi fingertuppene sine på den.

«Jeg spriker litt med beina. Han har biljardkulen i hånden. Han dytter den inn mellom lårene på meg. Det gjør vondt, og jeg ynker meg. Han ynker seg også, mens han trykker kulen hardere og hardere inn. Lampen over biljardbordet sluknet. Jeg skrek, så vondt gjorde det. Nå er kjolen helt våt, og full av flekker. Biljardkulen falt ned på gulvet. Jeg hørte den trille helt til den stoppet. Ingeniøren gikk opp på rommet sitt uten å si et ord. Jeg ble liggende alene på biljardbordet en lang stund.»

Likegyldig

Det som hele tida truer i et prosjekt som dette, er at tekstens likegyldighet skal smitte over på leseren. For at det skal lykkes, må tekstens distanserte følelsesløshet virke opprivende. I de mest brutale skildringene opplever jeg styrken i Redonnets tekst, dens potensial, da oppstår de nødvendige kontrastene, mellom det fortalte og hvordan det blir fortalt, som tvinger leseren til å reagere. Men som helhet er «Silsie» en svak roman som ikke i tilstrekkelig grad lykkes i nettopp dette.

Jeg har med spenning sett fram til en ny bok av Marie Redonnet på norsk, og er egentlig mer forbauset enn skuffet. I 1989 kom tre kortromaner samlet i ett bind med tittelen «Arvingene» i Vita-serien. Selv om jeg mener at hver av de tre kortromanene står seg bedre enn «Silsie», tror jeg at Redonnets norske forlegger gjorte et svært godt grep da han samlet dem i ett bind, sannsynligvis avgjørende for den store leseropplevelsen som «Arvingene» var.

Terje Holtet Larsen