FILM: Her er to vedtatte naturlover om ikke-engelskspråklige filmer fra andre verdenskrig:
1. De skaper debatt blant historikere
2. De har begrenset appell utover egen nasjon
Ta salige «Max Manus» fra 2008: Wikipedia-artikkelen om suksessen lister opp 27 historiske feil og unøyaktigheter, som om en spillefilms funksjon og oppgave er å gjengi alle begivenheter korrekt. Krigshelt-historien solgte 1,1 millioner kinobilletter i Norge, men ble aldri noen proporsjonal internasjonal hit.
«Sisu»
Action
«Finsk enmannskrig hever lista for europeisk underholdningsfilm.»
Men flere produksjoner fra 2022 vitner om at reglene ikke gjelder lenger. Den spenstige eventyrfilmen «Gulltransporten» avstedkom ingen hissigheter om kreativ bruk av historien, og den temmelig nasjonalspesifikke «Krigsseileren» er sett av nærmere fem millioner på Netflix.
Nazister på vidda
Og nå kan vi nordmenn glede oss over et spektakulært, finsk gladvoldsdrama som har mer til felles med Quentin Tarantino enn med virkelige hendelser.
Finland er i skvis mellom stormaktene: Den innbitte Korpi (Jorma Tommila) har lagt krigen bak seg etter å ha drept over 300 sovjetere i vinterkrigen. Nå kjemper nazistene på viddene rundt ham, mens han frister en stoisk tilværelse som gullgraver. Idet et kompani ledet av den innfule SS Obersturmführer Bruno Helldorf (Aksel Hennie) stjeler gullet hans, starter en av skandinavisk filmhistories mest særegne og heftige voldsspiraler.
Rambo, Tarantino og Wirkola
«Sisu» er nemlig en utsøkt miks av western, krigsfilm, survivalthriller, svart komedie og «Die Hard»-action – i et visst slektskap med vår egen Tommy Wirkola. En kapittelinndelt struktur og gule westernfonter vitner om at Tarantino har vært en inspirasjon, og den første «Rambo»-filmen spøker også i bakgrunnen.
Samtidig har «Sisu» en helt egen identitet og selvtillit, og er fortalt med en viss poesi. Komposisjonene veksler mellom en slags mytisk urmusikk og mer Morricione-aktige «tøffaserier». Dronebilder over høstlige vidder gir helt andre naturskildringer enn hos Tarantino – det er som vi føler på været – på kuldedrag i lufta og isende innsjøvann. Nazistene har ikke ridestøvler og monokler, men skjeggstubber og krigstrøtte uniformer.
Gladvold i minefelt
Med en intelligent blanding av sjangerlek og innlevelse, skaper Aksel «Max Manus» Hennie en minneverdig motkraft mot den steinharde helten, ordknapt spilt av 63-årige Jorma Tommila.
Det skytes med tanks og maskingevær, det er fly-action, hengninger og heftige hevn-sekvenser, viddas taushet kontrasteres stadig med den rytmiske lyden av kamp. Spenningen ivaretas ved at filmskaperne følger Hitchcock-doktrinen: Tikkende bomber og brennende lunter er minst like interessante som den påfølgende eksplosjonen. Regissør Jalmari Helander pøser på med flytende bensin og lover oss dermed et flammehav. Han vet også å utnytte et minefelt for absolutt alt det er verdt. Når gladvolden først bryter løs, skjer det med ekstremt god timing, med en rytmisk musikalitet.
Vi spares for kjærlighetshistorier og forutsigbarheter, men får desto mer innblikk i hva en gullgraverhakke kan brukes til.
Hever lista
«Max Manus» og andre norske krigsfilmer er blitt kritisert for å være for ensidige i sin patriotisme. Tegneserievolden og de mildt sagt løse forbindelsene til virkeligheten, gjør at «Sisu» unndrar seg denne type innvendinger.
Samtidig uttrykker tittelen – et finsk uttrykk for ståpåvilje/hardnakket trass – en viss nasjonalfølelse. Denne viljen har internasjonal appell og gjennomsyrer kinoopplevelsen: «Sisu» er en enormt selvsikker film som aldri tviler, som aldri forlater sitt eget premiss og som likevel – eller nettopp derfor – vekker begeistret overraskelse. Lista er herved hevet for skandinavisk, nei europeisk underholdningsfilm.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
