Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Spektakulært og sausete

Maleficient-oppfølgeren består av litt ull og enda mer tull, og er en liten fornærmelse mot filmelskende feminister.

TRAILER: Angelina Jolie er tilbake i rollen som heks i «Maleficent». Vis mer

Angelina Jolie snudde opp ned på «Tornerose»-eventyret forrige gang hun tok på seg de imponerende hornene til heksa Maleficent. Filmen fikk blandet mottakelse, men den feministiske vrien ble berømmet. Tornerose-historien var definitivt moden for oppgradering. Med metoo i bakhodet, er det unektelig noe ubehagelig med den sovende prinsessa som blir funnet av en ukjent fyr som valser inn og kysser henne - og får både henne og halve kongeriket som belønning.

«Maleficent: Mistress of Evil»

3 1 6

Eventyrfilm

Regi:

Joachim Rønning

Skuespillere:

Angelina Jolie, Michelle Pfeiffer, Elle Fanning

Premieredato:

16.10

Aldersgrense:

9

«Eventyrlig univers, sausete historie.»
Se alle anmeldelser

«Maleficent» (2014) så det litt annerledes, og når oppfølgeren «Maleficent: Mistress of Evil» starter, vet vi at prinsesse Aurora (Elle Fanning) har blitt kronet til dronning, mens heksa er hennes gudmor og støttespiller.

Prins Philip har ennå ikke klart å manne seg opp til å fri. Men nå skal han til pers, dyttet fram av de tre skravlete tante-feene, som drømmer om kongelig bryllup og en union mellom Heilandet og nabolandet Ulstead.

Catfight!

Inn kommer Auroras blivende svigermor, dronning Ingrith (Michelle Pfeiffer). All verdens uskyldshvite perlesmykker (ja, det ser faktisk ut til at hun har på seg all verdens) klarer ikke å skjule at denne dama er en tiger i kattepusforkleding. Med onde planer (tenk Sarumann fra «Ringenes Herre»). Det er duket for årets catfight! Svart mot hvitt, liksom-ond mot liksom-snill, feer mot mennesker, gudmor mot svigermor. Tøff dame mot tøff dame!

Og her begynner det å klø hos meg. Med alle sine subbende menn og hardtslående damer er filmen et overtydelig feministfrieri. Hvis feminister var enkle vesener som bare vil ha flest mulig damer i monitor, og blåser i hvordan de havnet der. En liten fornærmelse? Ja, faktisk.

Historien virker nemlig sauset sammen under et todagersseminar på et disneyslott, med litt for mange glass til middag. Eller sterkere saker, hva vet jeg, den fargesterke estetikken gir jo noen assosiasjoner.

Det handler om en ond dronning som vil drepe alle feer for å ta kontrollen over landet deres, litt uvisst hvorfor, noe med hevn og frykt. Også er det litt om opphavet til Maleficent og hvorfor hun har superkrefter, men det forblir ærlig talt litt uklart, det også.

Løse tråder, fortellertekniske snarveier og plutselige karakterbrudd blandes med klisjeer, overtydeligheter og disneyfisert plikthumor.

Episk univers

Men de dataanimerte kinnbeina til Jolie er fortsatt kule, da. Heilandet er villt og vakkert, med alle sine rare skapninger, gyldent lys og forsterkede farger. Actionsekvensene er spektakulære, og halvveis i fortellingen utvides universet til å bli en skikkelig episk fantasyhistorie verdig. Bare synd dette ikke er en slik.

Det er sikkert en underliggende, tidsriktig klimaallegori her et sted, noe om menneskene mot naturen. Noe om at du må våge å være deg selv. Eller, som regissør Joachim Rønning har sagt i intervjuer, en historie om hvor vondt det er å gi slipp på barna sine når de vokser til. Men da legger vi godviljen til, altså. Her er det ikke plass til mye karakterskuespill.

«Maleficent: Mistress of Evil» er først og fremst et fancy innpakket sammensurium av litt ull og enda mer tull.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media