Spekulativ «biografi» om Jesus

Tomm Kristiansen har latt seg friste til å dikte en spennende fortelling i sin biografisk anlagte bok om Jesus.

Tomm Kristiansen lar Judas vitne mot Jesus overfor yppersteprest Kaifas, etter arrestasjonen av Jesus i Getsemane. Det er kanskje den groveste fabrikasjonen Kristiansen gjør seg skyldig i, i sin iver etter å skrive en spennende fortelling om Jesus fra Nasaret. Dette nevnes ikke i noen av evangeliene, og er ren diktning fra Kristiansens side.

Et kyss?

Kristiansen følger linjen innenfor moderne framstillinger, der disippelen Judas blir nøkkelpersonen. Judas er skeptikeren, den reflekterte, som stiller spørsmålene. Men han skriver at Judas bare muligens er i følget som kommer for å fange Jesus i Getsemane, og at han «går iallfall ikke foran, langt mindre gir han Jesus et kyss for å peke ut forbryteren».

Det er bare i Johannes at Jesus gir seg selv til kjenne, og da er Judas i flokken. I de tre andre evangeliene er det kysset som utpeker Jesus. Hvor får Kristiansen denne skråsikkerheten fra? Den er like lite substansiell som en del av de ting han ellers legger inn, for å gi mer kjøtt til en ellers uhyre tynn biografisk viten om Jesu liv.

Tendensiøs

Denne fortellergleden leder til flere tvilsomme momenter. Annet er bare feil. Det framkommer klart i 1. Mosebok at det ikke var Abraham som var «far til Israels tolv stamfedre». Det var Jakob. Det oppstår også uklarheter idet Kristiansen framstiller det som om Sara allerede var gravid da hun ledet trellkvinnen Hagar til Abraham, hun som fødte ham Ismael. Dette blir meningsløst, og uriktig i forhold til den gammeltestamentlige historien.

Selv ikke Kristiansens mange forbehold i forordet kan unnskylde at dette er en overmåte tendensiøs framstilling. Kristiansen hevder at han har søkt «hverdagen, og har villet møte (Jesus) gjennom øynene til dem han levde med og kjempet mot». Men dette utsagnet kan ikke bortforklare at dette blir en svært problematisk skildring, uansett hvilke kilder han har benyttet seg av. Dessuten faller hans framstilling mellom to stoler. Han veksler mellom Jesus selv, andres responser på ham, men trer også fram som journalisten, som skal forklare og beskrive. Det blir forvirrende, for tidvis vet man ikke hvem som står for hva.

Lov og fortolkning

Der boka er best og gir svært spennende lesning, er i tidsbildet som skildres: av de komplekse politiske og religiøse forholdene som råder. Men også her er det feil. Nasaret presenteres som en kosmopolitisk by. Men Nasaret var en liten landsby, som ikke engang nevnes i samtidige kilder utenfor evangeliene. Her blander Kristiansen Nasaret sammen med Sepforis, provinshovedstaden for Galilea, som lå bare få kilometer unna.

Jesus virket i en tid preget av sterke stridigheter innad blant jødene mellom ulike grupperinger, og en stadig sterkere nasjonalistisk strømning. Over det hele sitter romerne, som fryktet opprør og opptøyer. Dette griper Kristiansen fatt i, når han setter Jesus inn i et større politisk perspektiv. Jødenes forhold til den ro-merske okkupasjonsmakten var langt fra entydig. Men i Jesu tilfelle var konflikten rettet bare mot en svært marginal del av jødedommen. Fariseerne var ingen stor eller mektig prestekaste innenfor jødedommen; det ble de først etter ødeleggelsen av Jerusalem i år 70, da de førte videre den rabbinske tradisjonen.

Lovens bokstav

I en religion der Loven er Guds tilstedeværelse blant menneskene, der det å leve etter Lovens bokstav er å leve i Guds vilje, blir teologi og politikk det samme. Det er derfor ingen liten sak når Jesus anklager fariseerne, slik evangeliene framstiller det, for verdien og gyldigheten av deres fortolkning av Loven.

Hans anklager går ikke bare på å hykle og leve falskt, men mer alvorlig på å sekularisere Guds ord: «Dere opphever Guds bud, så dere kan følge egne forskrifter.» (Mark. 7,9) Han sier også at han ikke er «kommet for å oppheve, men for å oppfylle» denne Loven (Matt. 5,17). Dette er et viktig moment i hele Jesu virke, og hvorvidt han selv bryter Loven er igjen et spørsmål om fortolkning.

Helheten svikter

Kristiansens bok blir et lite vellykket bastardforsøk mellom dokumentar og fiksjon, journalistikk og egne overbevisninger. Hans framstilling blir på mange måter hans fortolkning. Den får han skrive på egen regning. Men det naturalistiske ved hans skildring blir svært problematisk. Å angi koloritt er én ting, å bruke denne som fundament til videre diktning noe helt annet. Etterretteligheten mangler.

Framstillingen av Jesu ungdomstid, og som ung mann, får man bare ta for det den er. Messias-kallet er svakt belagt, men det er det også i evangeliene. Kristiansens framstilling hva gjelder det Jesus faktisk står for, blir i for stor grad vilkårlig. Enkelte sitater her og der, bruddstykker tatt ut av sin sammenheng, gir bare et enda mer forvirrende bilde av Jesus enn det man har fra evangeliene. Enhet i framstillingen er her ikke å anbefale - den motstrider snart seg selv, men den helhetlige framstillingen Kristiansen søker, viser seg heller ikke å være holdbart fundert.

SPEKULATIV: Tom Kristiansen nye Jesus-biografi er tendensiøs og uetterrettelig, mener Dagbladets anmelder.