spellemenn

I morgen har gutta i Number Seven Deli fire muligheter til å vinne Spellemannspris. Med tre andre band.

- JEG HUSKA ikke at det var så jævlig langt.

Sangeren Johnny Palmar Hide peser seg oppover Furukollveien.

Vi har kjørt Kjelsåstrikken helt til topps. Frostrøyken ligger tett oppover åsen. Den siste kneika er igjen.

- Jeg kjenner at jeg er spent, sa gitarist Rune Berg noen minutter før vi passerte Grefsen Bistro.

Vi skal ta med bandet tilbake til Rønningen Folkehøyskole. September 1995. Det var her det hele startet. Det var her Rune spiste opp Johnnys Twistpose, velkomstgaven som lå på senga den første dagen. Det var her de begynte å skrive pop-melodier, for å framføre dem for jentene på internatet på kveldstid. I et rom lenger ned i etasjene holdt bassist Per Amund Solberg til. Trommeslager Simen Mæhlum var sivilarbeideren på skolen.

MUSIKKLÆREREN ARNE møter oss i døra. Tydelig stolt av bandet «sitt».

- Så godt å se dere. Det er så altfor lenge siden, sier han.

Lenge siden, ja. Nesten åtte år. I mars i fjor skrev bandet under en stor kontrakt med plateselskapet BMG. I neste uke kommer debutalbumet «Falkner Street» i butikkene. Men allerede i morgen kan gutta ta imot heder og ære. Ingen har håvet inn så mange nominasjoner som medlemmene i Number Seven Deli. Men det med tre andre band. Rune er nominert i to kategorier: Beste popgruppe og nykommer med The Margarets. Asbjørn og Simen: Beste nykommer med Jim Stärk. Per Amund og Simen: Beste popgruppe med Ephemera. Vokalist Johnny er den eneste som ikke er nominert.

- Hvordan føles det?

- Fryktelig hyggelig for de det gjelder, ler Johnny.

- Kjekt, men ikke viktig, synes Rune.

- Det er jo ikke sånn at platene våre blir noe bedre av den grunn.

Men Spellemannsprisen er i hvert fall noe folk forstår. Rune forklarer:

- Hvis jeg ringer hjem og forteller at vi har en låt på sjetteplass på hit40, nikker de og sier «hmm!, jasså». Uten at de helt vet hva det er. Og hvis man har solgt en gullplate, synes de at det er svært. Det skjønner de litt mer av. Men hvis du sier at du er spellemannsnominert, da sier de «wow!».

- Eller hvis man er på norsktoppen. Nummer en på norsktoppen. Det er kjekt for besteforeldrene, tror Johnny.

NUMBER SEVEN DELI. The Margarets. Jim Stärk. Ephemera. Det høres kaotisk ut.

- Til vanlig er det helt greit, men kanskje litt forvirrende i disse spellemannstider. Det gjelder bare planlegge livet litte grann. Men det må man uansett. Hadde jeg jobbet som rørlegger i steden for å spille i The Margarets, så hadde jeg fremdeles måtte planlegge fryktelig godt for å få alt til å passe. Man henter inspirasjon fra flere folk og får utløp for forskjellige sider av seg selv. Det er ikke et problem, men en stor ressurs, sier Rune.

Gitaristen Rune mener eventuelle vanskeligheter kun vil oppstå på et følelsesmessig plan. Fordi enkelte har ideer om det å spille i band. At det blir falskt hvis man spiller i flere band. At det skal være som et ekteskap. At man må dedikere seg til kun et band. En litt gammeldags og pussig tankegang som musikere ikke har laget.

- Vi blir en stor lykkelig familie. Og bandene samarbeid seg i mellom. Blant annet deler vi øvingslokale.

- Ingen konkurranse?

- Ikke noe bortsett fra at man hele tiden prøver å overgå seg selv. Man vil jo komme framover. At de andre bandene gjør det bra, gir bare mer inspirasjon, da blir det jo mye lettere for andre å komme etter, mener Rune.

Folk ser. Nysgjerrige elever fra folkehøyskolen er travelt opptatt med musikalprøver, men stopper opp på vei inn og ut av gymsalen. Det er ikke så ofte man har popstjerner på besøk.

ETTER FOLKEHØYSKOLEN reiste Rune til England. Til Paul McCartney-skolen Liverpool Institute Of Performing Arts. Her skulle han studere musikk, men trivdes ikke spesielt godt. Skolen var for individualister, ikke for bandpersonligheter med noe på hjertet. Etter to år savnet Rune kameratene sine. Så han diktet opp en begravelse han måtte få med seg i Norge. Han pakket sakene og satte seg på flyet hjem. Fra Fornebu ringte han til gutta, bestekameratene fra Rønningen. «Er dere klar til å starte verdens beste band?» De sa ja. På veien fikk de med seg tangentmannen fra Grimstad, Asbjørn Ribe.

Rune vendte aldri tilbake til Liverpool. Men en positiv ting kom i hvert fall ut av skoleåret. Bandnavnet. Det er oppkalt etter delikatesseforretningen Number Seven Deli, Runes stamsted i Liverpool. Tilbake i Oslo hadde Johnny og Rune verken penger, jobb eller bosted. Det de hadde var et styrtrikt management og øvingslokale i en penthouse på Aker Brygge. Det var mye musikk, men lite mat.

- Vi drakk gratis te på puben Paragrafen og overnattet hos venner. Vi passet alltid på å ha med tannbørste på byen, forteller Johnny.

De kjøpte pommes frites til 20 kroner på kebabkongen og 10-kroners pølser på Youngstorget. Dessuten var det alltid gratis smaksprøver på Karl Johan.

- Nå har vi plass å bo, smiler gutta fornøyd.

UNGE FRIKE-JENTER med dreads tusler rundt med militærveskene sine. De spiller gitar og fniser i gangene.

- Var vi også så små? Gutta kaster forvirrede blikk rundt i rommet.

- Ja, vi var det, svarer de og slår seg løs på fotballspillet.

Folkehøyskolen la føringen for voksenlivet. Det var begynnelsen på noe stort.

- Det var trist å forlate Rønningen. Men da vi dro herfra hadde jeg både fått meg både kjæreste og band. Forresten, sier bassist Per Amund. Han puster inn oslolufta og gløtter på kameratene sine:

- Det har gått åtte år nå. Jeg holder fortsatt på med det samme bandet og den samme kjæresten. Hun har til og med begynt å bake boller og sjokoladekake til meg.

<B>LØPEGUTTER: Medlemmene i Number Seven Deli synes ikke det å spille i flere band er spesielt vanskelig. Det krever bare god planlegging og er en hel masse løping.
BANDGUTTA:</B> De spiller i massevis av band. Et av dem er Number Seven Deli. Fra venstre: Simen Mæhlum, Asbjørn Ribe, Rune Berg, Per Amund Salberg og Johnny Palmar.