Spennende - men ujevnt

Gyldendal bestemte for en tid tilbake å produsere en fortellende norgeshistorie i flere bind og mente at ett, samlende fortellergrep fra én forfatter ville gi et mer spennende resultat enn når regulære fagfolk skriver hver sine bind i en serie.

Karsten Alnæs har vunnet mange litterære priser for historiske romaner, men har samtidig bakgrunn som lektor og forfatter av en lærebok i historie; han fikk den store og utfordrende oppgaven. Aschehoug utgir i 1990-årene en ny norgeshistorie skrevet av historieprofessorer, men frister samtidig med overdådig illustrasjonsmateriale i farger.

Gyldendal-prosjektet vil stå og falle med fortellerevnen hos ham de satset på; men første bind begynte med istidas «nordmenn» og fikk blandet mottakelse.

Mye avhenger av annet bind. Karsten Alnæs starter i Bergen i 1349; kirkeklokkene kimer, himmelen er grønnsvart. Svartedauden får fokus, grepet er originalt. Vi hører nesten bare om lopper, kryp av arten Xenopsylla cheopis som ellers kun drikker rotteblod. Men nå er rottene syke og de Satans loppene kravler over på menneskene. Folk ser rottelik, klør sine stikk, men ingen forstår hvorfor så mange dør. De mest gudelige tror det er Guds straff; de overtroiske tror «Pesta», et uhyre med sopelime, sniker seg rundt om natta. Det ligger et program for Karsten Alnæs i å åpne slik; i fransk antropologi og ny kulturhistorie er man opptatt av tro og overtro og dens makt over menneskene.

Pest og kasus

En rekke epidemier herjet 1300-tallet og århundrene etterpå. Folketallet sank drastisk, daler ble lagt øde. Alnæs er orientert i norsk faghistorisk forskning om pest, befolkningsnedgang og ødelegging. Men er epidemiene årsak til at gamalnorsken forsvant? Så slappe og syke ble folk i seinmiddelalderen at de ikke orket å holde styr på fire kasus lenger, sier Alnæs.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Herlig!

Gyldendal-prosjektet fordrer at Alnæs klarer å fortelle så det river mer i folk enn faghistorikerne. I dette bindet viser Alnæs langt mer av den fortellerevnen som prosjektet er basert på. Men ennå er det som han ikke våger å ta skrittet ut på 70 000 favners dyp. Hans tekst er som i forrige bind preget av to stemmer som kjemper om ordet: én har musikk i seg, svært ofte usigelig sørgerlig, men også lyrisk eller med pirrende og sensasjonslysten appell.

Enestående

Det går svært ofte i moll hos Alnæs. Oktobermorgenen blir regntung, bjørkene nakne, bispegården blekner og gamle Oslo by kryper ynkelig sammen. Vi er i år 1370, og unge dronning Margrethe sitter sultende og hutrende på Akershus slott, så fattig at hun må ta maten på borg. Nei, ingen kan i Norge skildre kvinners nød og smerte slik som Alnæs.

Historiens menn bringer fortellerstemmen i et annet leie. Vi følger spent med likevel når vi hører at kong Kristian II flår norske bønder og myrder dansk og svensk adel, når han altså ikke står i med søte Dyveke eller andre damer. Med Jens Nielssøn og Absalon Pederssøn Beyer som vitner skildres et 1500-tall fullt av telemarksbønder og hallingdøler som slåss og klorer, mens bergensborgerne myrder hverandre dobbelt så hyppig som mafiaen på Sicilia.

Jeg tror kanskje Alnæs bare burde satse på denne, spesielle fortellerstemmen sin; men det er mulig det er bra med en helt annen stiltone noen ganger. Det kan jo være avklarende at begrepene blir problematisert og at det sies hvilke fagfolk forfatteren støtter seg på. Men når fagstemmen overtar, blir Gyldendals prosjekt temmelig uinteressant; for selve historiefaget behersker professorene mye bedre. Jeg synes Alnæs bruker fagstemmen altfor ofte, og til dels klinger den mer uinspirert enn en lektor som bare møter opp til en historietime av plikt. Økonomisk historie drøfter Alnæs uten inspirasjon og med dårlig grep om poengene. Meningstomme fraser vrimler. Adelsøkonomi, kjøpmannskalkyler eller den «vevnad av tre, malm og fisk» som transformerte økonomien, tenner ikke Alnæs. Og likevel presser han seg videre som for å komme gjennom leksen.

Lys levende

Så står plutselig Kristian IV lys levende foran oss, «kraftig og rett smukk» og «vel egnet til storhet»; han er akk, så overstadig når han ble beruset eller forelsket og uff, så firkantet i sin byplanlegging og krigføring. En stund overbeviser Alnæs oss atter om at det er hans stemme vi helst vil høre. Da lyder det plutselig at kong Kristians elskede «lille mus», den sensuelle og intelligente Kirsten Munk «med andre ord (var) et barn» da hun traff kongen, 17 år gammel.

Dagens pedofilidebatt kan sikkert forvirre mange, men den angår ikke 1600-tallet og ikke Kirsten Munk. Alnæs er ofte på pedagogisk jakt etter moraleksempler i historien, det er vanlig i fortellende historiegenrer.

I forrige århundre var historikerne ute etter å begrunne selve vår nasjonale kultur, og det var politisk korrekt å kalle tida fra Kalmarunionen til eneveldet for «Norge under fremmed styre». Alnæs bruker denne formel som bindtittel, men det er vel for sitat å regne, han er neppe selv ute i et så anakronistisk ærend. Mest interessant er det å studere Alnæs som han vakler mellom angst og forsvar for «de fremmede», for «innvandrerne» på 1400 og 1500-tallet. Noe i vår samtid plager nok Alnæs mer enn de historiske hendelser han beskriver. Dansk adel flådde norske bønder i alle len, sier han ofte; men som et kompromissforslag tilføyer han andre steder at «danskene har betydd mye for norsk identitet» o.l. Alnæs vil jo vise at alle «fremmede» med tida vil bli gode nordmenn. Men da er det inkonsekvent å skrive så ofte om «tyskernes» utsuging, plyndring og krig - hvis han altså bare sikter til hansakjøpmennene.

Tenning

Hekser og samer skaper tenning hos Alnæs! Og for et hell at så mange hekser var samer. Nesten alle tilsto at de hadde hatt sex med både Satan, Zocherias, Dominicus og Belsebub. Samtida trodde dem. Alnæs skulle jo oppvurdere overtroen ifølge sitt program. Nå blir han usikker og antyder at kvinnefrykt og økende impotens er årsak til at tidas enn ikke opptrådte mer tolerant når de oppdaget hekser.

Alnæs ender boka med Kristian Lofthus, en uektefødt og balstyrig bonde fra Vestre Moland som ble skipsbygger og kjøpmann i Lillesand. Lofthus var ivrig og utradisjonell, borgerskapet ble provosert, han svarte frekt. Så ble han dømt æreløs og fattig, og siden nærmest opprørsleder, men ble fanget og fengslet og døde på Akershus. De beste blant samtidas unge forsto det var gjort stor urett; Conradine Dunker og Jonas Anton Hielm er vitner om det. Treplanken på hans grav tydeliggjør også den tragedie som kan ligge i å leve forut for sin tid: «Martyr! Din frie ånd møter mange dine like/ som led fordi de ville vel.»

Visst kan Alnæs skrive historie så en blir både svett og harm! Hvorfor er teksten da så utrolig ujevn? Skriv deg fri, Karsten Alnæs!