Spennende dag for  Baktay

Troverdig barndomsskildring under Taliban

FILM: Det begynner med et drønn i det de gigantiske, 1500 år gamle buddhastatuene i Baniyandalen i Afghanistan blir blåst til himmels. Bildene var en oppvåkning for mange i vesten, et håndfast eksempel på Talibanregimets vanvittige politikk. Filmen utspiller seg i nærheten av stedet der de mektige statuene sto fram til 2001. Her bor fem-seks år gamle Baktay, ei jente som mer enn noe annet i verden vil gå på skole. Skolegang krever en viss investering i nødvendig utstyr, som papir, blyant og hviskelær. Når man i utgangspunktet ikke har nåla i veggen, er jente i et mannsdominert samfunn – og må passere en gjeng større gutter som leker «hellig krig», byr noe så tilsynelatende enkelt på store, nesten uoverkommelige problemer.

Sunn protest

Historien er enkel og rett fram fortalt. Traumene ved å leve i et samfunn som driver systematisk undertrykking kommer tydelig fram, og barn reagerer på urettferdighet med sunn og ekte protest. Her er alt sett gjennom barnas øyne. Mens noen av situasjonene er sjarmerende og småmorsomme, er andre direkte vonde å se på.

Scenen der de litt eldre guttene tar Baktay til fange, plasserer henne i et hull og gjør seg klar til å leke «steining av vantro»-leken, er noe av det nifseste jeg har sett på film på en stund.

Overraskende brutale

Regidebutant Makhmalkbaf får overraskende mye ut av sine purunge skuespillere. Fotograferingen er også flott, men «Buddha…» er likevel ingen stor film. Tvert imot, den er liten og lavmælt. Nettopp derfor lykkes den så godt i å formidle sitt budskap. Barn kan være overraskende brutale mot hverandre uansett hvilke forhold de vokser opp under. Men en totalitær, arkaisk og menneskefiendtlig samfunnsmodell er neppe ideell hvis en ønsker lykkelige og harmoniske barn.