Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Spennende debut

«Sin Nombre» er en togreise utenom det vanlige.

||| FILM: Jeg fryktet det verste. Filmer om gjengmiljøet i latinamerikanske storbyer har de siste åra vist seg å være en endimensjonal opplevelse inntil det kjedsommelige. Heldigvis er «Sin Nombre» en annen type film, og går forsøksvis mer i dybden på karakterene og spiller på andre strenger, enn hva vi er vant med. Men dessverre er ikke filmen uten mangler.

Flukt
«Sin Nombre» handler om Smiley og Casper, to unge mexicanske gjengmedlemmer som beveger seg i utkanten av gjengens innerste sirkel. Som en del av overgangsritualet blir de behandlet som dritt, og det svartner for Casper. Noe som igjen setter en pris på hodet hans. I flukten møter han Sayra, ei honduransk tenåringsjente som er på vei mot den amerikanske grensen. Tilfeldighetene fører dem sammen.

Monotont
Her kunne «Sin Nombre» utviklet seg til et fint portrett av den mexicanske landeveien sett fra toppen av ei togvogn, og gitt oss en unik beretning om fattige flyktninger, med brokete fortid, som forsøker å forlate sitt gamle liv i håp om en bedre start. Men nei. Cary Fukunaga har så altfor, altfor dårlig tid. Den lange reisen blir kort. Og actionsekvensene for mange. I tillegg virker det som om filmen er spilt inn i det samme nabolaget, noe som gir filmen et monotont uttrykk.

Modig
Samtidig viser spillefilmdebutant Fukunaga talent. Han blander landskapstablåer med tette portrettbilder. Filmen består av både smil og alvor. Og til tross for sin voldsomhet, er «Sin Nombre» sobert og smart fortalt.

Jeg venter i spenning på hans neste film. Kanskje han da er modig nok til å legge klisjeene fullstendig på hylla, og ikke minst våge å ta seg bedre tid.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media