Spennende dikt

«Rolf Jacobsens dikt er aldri bra. De er enten oppsiktsvekkende dårlige eller oppsiktsvekkende gode.» Les anmeldelsen av «Hemmelig liv» fra 1954!

At norske diktsamlinger er spennende, hender gudbedre ikke ofte. Flesteparten er så bra, så bra og handler om at bjørketrær er lyse og vennlige om våren. Enn bladløse og triste om høsten. En god og riktig iakttagelse, men ikke egentlig nervepirrende.

Rolf Jacobsens dikt er aldri bra. De er enten oppsiktsvekkende dårlige eller oppsiktsvekkende gode. Eller også er de en blanding.

Dette er likevel bare en del av forventningen: Er neste dikt glimrende eller slett? Det viktigste er at det i selve tonen, i selve den lyriske formulering ligger en mangel på forsiktighet og konvensjonelt måtehold som hvert øyeblikk engasjerer leseren. Diktene er dynamiske og dramatiske, vibrer en skyskraper eller maskinhall.

Når ikke få av Rolf Jacobsens dikt virker like monstrøse som en skyskraper eller en maskinhall, er det egentlig paradoksalt; for tendensen i de sentrale diktene i samlingen går nettopp ut på å utslynge en forbannelse over det støyende og rykende, grådige og altfortærende maskin-helvete som Jacobsen finner at verden har forvandlet seg til i vår egen tid. Han forbanner dragen, urtidsøglen som er mant opp av jorda og truer oss alle med undergang. Dragens kropp ligner et tannhjul - slik Erling Kvalvaag så presist har truffet diktsamlingens mening i sin originale omslagsvignett.

Men paradokset er likevel ikke så merkelig; forklaringen kan uttrykkes rørende enkelt i setningen om at dikteren er et barn av sin tid. Rolf Jacobsen lengter etter den fordrevne stillheten; men det er uroen han har fått i blodet.

Gjennomgående er Rolf Jacobsen meget uheldig når han så å si polemiserer mot tidsånden. (Eksempler: "Fluen i teleskopet", "Arkeologen", "100 år efter Darwins død".) Dårlige er som regel også den gruppen hvor han liksom har tatt for seg et motiv og skrevet et dikt over det, omtrent som norsk stil ("Tømmer", "Undergrunnsbanene", "Piken på boblen"). Han fråtser da gjerne i fremmedord og eksotiske geografiske navn, og uttrykksmåten er ikke bare original, men søkt, like til det parodiske.

Men så har han noen dikt - merkelig nok står nesten alle sammen i slutten av boka - som gir leseren rikelig erstatning for umaken med å brøyte seg vei gjennom alt det ulyriske jåleriet. Det er for eksempel et mesterlig dikt som "Midtsommernattens lys", hvor den underlige blandingen av angst og ekstatisk livsfølelse ikke er omskrevet til filosofiske dypsindigheter, men toner like ut av et visjonært opplevd poetisk maleri:

Midtsommernatten er ikke en riktig natt,
det er en galskap i den, en is rundt hjertet
fra en angst ute bak skogene et sted,
noen som vil skrike, men ikke kan få frem et ord.

Måltrostens vanviddsfløyte
tørster efter salighet men kan ikke få den.
Lyset er fylt av noen som vil gråte i det,
som har lagt igjen blomstene på marken
og skjuler det hvite ansiktet i hendene.

Minner dette diktet om et bilde av Edvard Munch, bringer "Det ryker - " snarere tanken hen på visse surrealistiske malere:

Havets kverner maler,
natt og dag
ryker det om kystene hvor
skyene bøyer seg ned
og eter av de melete nevene
som løfter sig, løfter sig ustanselig
mens de store vognene kommer
ramlende inn fra slettene
på sine veldige hjul av jern,
med ny last, ny last i evighet
til havets kverner.

Andre fremragende dikt er "Sorgfulle tårn", "De gamle damer" og "Jeg er -". Det siste rommer noe av dette hemmelighetsfullt uutsigelige som et dikt med Welhavens ord skal "røbe dog", som bare et dikt, aldri et maleri, aldri et musikkstykke kan få sagt.

Å si at "Hemmelig liv" er en ujevn diktsamling, er som å si at et kraterlandskap er ujevnt. Leseren opplever svimlende fall ned i avgrunnen, men også storartede utsyn, og hete pust fra ilden. Likegyldig er Rolf Jacobsen aldri. Og i sine beste dikt viser han at han er en betydelig lyriker.

(Dagbladet 3. nov. 1954)

ROLF JACOBSENS DIKT er aldri bra. De er enten oppsiktsvekkende dårlige eller oppsiktsvekkende gode. Eller også er de en blanding.» Det skrev Dagbladets anmelder om «Hemmelig liv» i 1954.