Spennende fortsettelse

- Jeg har gitt leserne det de ville ha. Romanen jeg nå skriver på, er ikke noe leserne ønsker seg, sier Karin Fossum, som kommer med ny krimroman, den sjette. Den siste på lenge?

«ANGSTEN ER en lurvete kjøter. Hele natten igjennom ligger den i sengen og stirrer på meg, årvåkent. Idet jeg slår øynene opp, farer den frem og setter tennene i meg. Hver dag vinner jeg kampen mot udyret.»

Sitatet er ikke fra Karin Fossums siste kriminalroman, «Svarte sekunder» (Cappelen), som i disse dager får godord fra kritikerne og som igjen vil få en stor leserkrets.

Ordene om angst stammer fra «De gales hus» som kom i 1999. Den er også full av svarte sekunder.

Og det er vel nettopp angsten, desperasjonen, evnen til å kjenne sine medmenneskers smerte som gjør Karin Fossum til mer enn en kriminalforfatter. Og som også gjør krimbøkene hennes interessante, selv for en som ikke er en stor krimleser.

Den desperate angsten møter oss på første side i «Svarte sekunder». Vesle, inntagende Ida, for god og for vakker til å være sann, kommer ikke hjem i rett tid. Det tar ikke moren mange minuttene før hun tenker det verste.

- Jeg har selv ei lita jente og opplever at hvis hun ikke kommer med skolebussen kl. 14.17, så kjenner jeg de fysiske kreftene i kroppen. Det handler bare om minutter før tilfredsheten og tryggheten blir til panikk. Det kjenner alle seg igjen i. Det er universelt, sier Karin Fossum, som har forlatt sitt landlige hus i Lier for å la seg intervjue i Oslo om den nye boka.

TYNN OG JENTETE med sine 48 år tar hun fort fram den blå Petterøe-pakka og ruller seg røyk. Drikker svart kaffe. Solbrillene forblir på, mens hun avventer spørsmålene.

Er hun på vei bort fra kriminalromanene nå? «Svarte sekunder» ville blitt et drama også uten etterforskerne Sejer og Skarre som har fulgt henne i seks krimromaner.

- Jeg kan gi deg delvis rett. Det er dramaet som er det viktigste. Men det falt naturlig, særlig mot slutten, å la Sejer finne forklaringen.

- Er det ikke noe underlig i vår tid, der nyhetene hver dag formidler vold og ondskap, at folk fortsatt vil lese om det som underholdning?

- Jeg tror at krimleserne er den gruppa som har beholdt barnet i seg. De leser krim som en erstatning for barndommens eventyr, der noe er skummelt, før det blir godt til slutt. Det har en funksjon utover underholdning. Vi føler oss levende når vi leser krim, dette hender ikke meg.

Karin Fossum

  • Født i 1954 i Sandefjord.
  • Tarjei Vesaas' debutantpris 1974 for diktsamlingen «Kanskje i morgen».
  • Krimdebuten «Evas øye» ble en kritikerrost suksess i 1995. «Se deg ikke tilbake!» (1996) ble det store gjennombruddet, og ble også godt mottatt av kritikerne.
  • «Evas øye» er blitt film, mens «Se deg ikke tilbake» har gått som fjernsynsserie på NRK.
  • Har mottatt flere priser for bøkene sine: Bokhandlerprisen, Den gylne revolver, Glassnøkkelen, Rivertonprisen og Brageprisen.

Jo, dette blir nok siste krim, i hvert fall for noen år. Skal jeg skrive mer om Sejer, må jeg være skikkelig tent. Jeg har skrevet seks kriminalromaner og prøvd å lage noe troverdig. Men å få det til år etter år?

- Tar du en pause i skrivingen nå?

- Jeg tar aldri pauser. Jeg jobber grassat mye og har mengder av stoff inne i Mac-en. Jeg er langt inne i en ny roman. Og det er godt når ei bok slippes, fordi jeg aldri tar god kritikk som en selvfølge. Jeg har gitt leserne det de ville ha. Det jeg nå skriver er ikke noe leserne ønsker seg. Min konsulent i Cappelen sa: «Jeg tror du skriver deg ut av krimmen nå.» Kanskje er det riktig?

LESERNE FORBINDER henne nok først og fremst med krim. Men det var med dikt hun debuterte i 1974. Hun fikk Tarjei Vesaas' debutantpris. Noen år etter kom det en lyrikksamling til. Så ble det stille i 14 år.

- Hvorfor skrev du ikke? Var det først da du ble alenemor det løsnet?

- Jeg skrev hele tida. Men ble refusert og refusert. Fikk det ikke til. Men det ga meg ingen katastrofefølelse. Det føltes ikke som et takras å bli refusert.

Men så ble ungene større. Jeg hadde dem ikke lenger i fanget. Jeg fikk plass i bevisstheten. Men å skrive var en hobby, en flørt, et slags tidsfordriv. Det er fortsatt ikke noe kall, men et yrke.

Kanskje fordi jeg brukte tid på å finne mitt medium. Jeg har alltid vært kreativ. Spilte flere instrumenter, var i orkester, sang i kor. Jeg tegnet og malte.

- Du har uttrykt at du følte deg annerledes som barn, seinere møtte du veggen og ble psykiatrisk pasient. Boka «De gales hus» forteller intenst at du kjenner både pleieren og pasienten innenfor institusjonen.

- Ja, alle stemmene innenfor slipper til, både legen, pleieren og den syke.

- Og du har selv kjent desperasjonen og angsten?

- Veldig. Noe av beveggrunnen for å skrive «De gales hus» var en slags kjærlighetserklæring til den store institusjonen der noen mennesker må være en del av livet. Men det er ei skrå bok om galskapen. Livet i en institusjon er langt kjedeligere.

- Du skriver om mennesker som faller utenfor og er god i personskildringer?

- Det er de som er interessante og som kan bli brukbar litteratur. Jo, jeg har en svakhet for outsidere. Og jeg prøver å dykke ned i dem. Jeg jobbet som ung et par år med psykisk utviklingshemmende på Emma Hjorth i Bærum. Mange hadde Downs syndrom, noen hadde andre hjerneskader. Det gjorde et voldsomt inntrykk. Mange var uten språk, jeg måtte finne en annen måte å kommunisere på. Jeg har respekt for ord. De skal ikke sløses med. Den ordløse kunsten er ofte den sterkeste.

DU AVSLUTTET TIDLIG skolegangen og ble en vagabond i yrkeslivet?

- Etter en middelmådig realskoleeksamen søkte jeg jobb. Arbeidskontoret hadde to å tilby. Den ene var å lage julenisser av gummi på Askim Gummivarefabrikk. Det var uaktuelt. Lurer på hvem jeg var blitt hvis jeg hadde laget julenisser? Den andre jobben var kombinert husmor og pleier i en familie på fire, der mor var sengeliggende med brukket nakke. To tenåringssønner skulle ha brødskiver og hjelp til lekser. Ansvarer var steintøft. Jeg kom inn i yrkeslivet med et brak.

- Men tross alt et interessant bakteppe for en forfatter?

- Jeg har i hvert fall ikke tapt på det. Men det er klart at jeg i min alder ofte føler meg ustudert. Hadde jeg kunnet studere, ville jeg valgt kriminologi og filosofi.

- Du kunne blitt musiker, eller billedkunstner. Hvilket uttrykk tror du da du hadde hatt?

- Interessant spørsmål. Jeg hadde antakelig laget minimalistiske bilder i svart-hvitt. Käthe Kollwitz er for meg en stor kunstner. Musikk? Kanskje blues. Noe sårt. Jeg har sans for musikk som river. Blir det for vakkert, klarer jeg ikke å hente noe.

- Dine valg avslører en melankoliker?

- JEG ER ALLTID FORBEREDT på det verste når jeg setter beina på gølvet om morgenen. Jeg er tilsvarende lykkelig når kvelden kommer og alt er gått bra. Jeg tar ingenting som en selvfølge. Tar ikke for gitt at morgendagen blir god. Jeg utsetter meg ikke for så mye lenger. Har begynt å skrubbe.

Artikkelforfatteren er journalist i Dagbladets kulturavdeling

KRIMDRONNING: Karin Fossum høster solide anmeldelser for sin siste kriminalroman om Konrad Sejer. Men nå vil hun igjen bevege seg bort fra krimsjangeren.