Spennende gjensyn   med gjengen

Fornøyelig om oppvekst, kameratskap og pøbelstreker.

BOK: I fjor kom Arne Svingen med hele to romaner. For ungdomsromanen «Svart elfenben» fikk han en Bragepris. «Pøbelkomiteen» er derimot en voksenroman, Svingens tredje av over tjue utgitte bøker. Romanen er en klassisk oppvekstshistorie fra drabantbyen, befolket med pøbelunger, drankere, blottere og andre utskudd. Til tross for enkelte svakheter er det en fornøyelig og var historie om identitetsdannelse, samhold og svik.

Pøbelkomiteen

Det er het sommer 2005. Are sitter i en leilighet på Tøyen og stusser over livet. En av barndomskameratene, Vidar, har havnet i alvorlig trøbbel. Dermed revitaliseres minnene fra oppveksten på Grorud på syttitallet. Gode, klamme og pinefulle minner. Are begynner å snekre sammen historien om guttegjengen som betydde alt; kameratene i Pøbelkomiteen. Det er historien om seks gutter som er mer enn alminnelig foretaksomme og kreative. Ribbete frukthager og sprengte postkasser er bare den spede begynnelsen.Svingen skriver sikkert og godt. Språkbevegelsen er dynamisk og energisk. Her finns ikke dødpunkter. Vittige (og vanvittige) episoder er det derimot flust av. Særlig sjarmeres man av Svingens evne til å få frem kraften som ligger i leken og i fantasiens fortryllende verden. Guttene lar seg rive med av det de holder på med. Som når de løper gjennom skogen og Vidar plutselig mangler: «\'Jeg syntes jeg hørte et skrik,\' påsto Espen. \'Og jeg løp forbi en svær skygge,\' slo Geir fast. \'Han hadde en kjøttøks,\' sa jeg for ikke å være utenfor. De lytter etter dødsskriket da Vidar dukker opp igjen: \'-Snubla\'».

På gjengrodde stier

Kreativiteten som springer ut av kjedsomhet og «tid til å gjøre ingenting» skaper eventyr for guttene og kostelige situasjoner for leseren.«Jeg har historier på lager, men mangler rammene,» tenker Are underveis når han skriver. Og også i Svingens roman er det rammen, nåtidshistorien, som fungerer dårligst. Innledningsvis slår klisjeene gjennom og nåtidhistorien virker langt mindre original enn tilbakeblikkene. Særlig fordi fortidshistorien er så episodisk i formen, ville romanen tjent på å ha en sterkere overbygning. Det ville nedtonet inntrykket av romanen som en rekke etterfølgende røverhistorier fra oppveksten. Det tematiske alvoret, knyttet til identitetsbygging og balansegang i livet, ville også kommet sterkere frem. Rammefortellingen styrkes imidlertid gradvis. Når kameratene møtes på barndommens stamsted tjuefem år senere, er leseren igjen hanket inn. Uansett: Det er mange uforglemmelige episoder i denne romanen som godt kombinerer det tenksomme og morsomme.