Spennende kvinnekrim

Til applaus fra en samlet kritikerskare (de fleste menn) vandret eksskuespillerinne og privat etterforsker Margaret Moss for to år siden inn på den norske krimscenen i Kjersti Scheens «Teppefall». Nå er Moss tilbake på scenen igjen - også i bokstavelig forstand.

En gammel bekjent, som for tida er sjef ved Odeon-teatret, kontakter henne, angivelig fordi han føler at de ansatte bedriver et renkespill for å få ham avsatt. Han vil ha Moss til å snoke litt i kulissene. Som en dekkmanøver får hun tildelt en mindre rolle i den musikalen teatret er i ferd med å sette opp. Moss går løs på begge oppgaver med krum hals, og at noe galt er på ferde, blir hun hurtig klar over. Men at tingene tar en så dramatisk vending som de etter hvert kommer til å gjøre, kommer bakpå henne. Under en oppsetning blir hovedrolleinnehaveren skutt for åpen scene, og dermed er startskuddet gått for en serie begivenheter som setter den kvinnelige privatdetektivens hjerne og kropp på harde prøver.

Rolig

Scheen tar seg tid til å bygge spenningen stille og rolig opp, til å la oss bli kjent med de viktigste aktørene og til å skape den særlige atmosfæren som en god krim bør og skal ha. Hun tar seg også tid til å stoppe opp og skyte inn scener og episoder som ikke har direkte tilknytning til den kriminelle intrigen. Målet er ikke bare å skape spenning, men også å gi en troverdig person- og miljøskildring. På elegant vis lader Scheen opp spenningen og lar den utløses i et avsluttende dramatisk crescendo, før hun til aller sist lar sin heltinne få pusten tilbake og gir henne tid og ro til å forklare leserne hvordan alt henger sammen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I starten kan det virke som om det hele dreier seg om interne affærer av velkjent slag i teatermiljøet, at det handler om tilsidesettelser, misunnelse, sidesprang, utroskap, sjalusi, osv. Gradvis går det opp for Moss (og for oss lesere) at dette bare er underordnede sider ved et sammensatt kompleks av motiver som forgrener seg vidt og bredt - både i tid og rom og hva angår bakgrunnen for de kriminelle handlingene.

Behersker kunsten

Her skal ikke røpes hvor denne gradvise oppklaringen leder oss hen. Scheen behersker nemlig kunsten å holde leseren i ånde, og den elementære spenningen med hensyn til hvem som står bak hva og på hvilken måte, er et viktig bærende element også i hennes roman. På intrige- og handlingsplanet er «Ingen applaus for morderen» merkevare av solid kvalitet. Når romanen gjør seg fortjent til et ekstra kryss i taket, skyldes det ikke minst hovedpersonen. Selvfølgelig har både Margaret Moss og de andre et par ekstra bein i nesa. Det ligger i sakens natur. Ellers hadde de ikke hatt noe i detektivrollen å gjøre. Men de andre dimensjonene er også tatt vare på.

Philip Marlowe og hans etterfølgere har lenge hatt nærmest fritt slag i norsk krim. Nå er de i ferd med å få alvorlig konkurranse. Det er det all mulig grunn til å glede seg over. I alle fall når de er så profesjonelle som Margaret Moss er.