Spennende, men hjelpeløst

Ja visst er det imponerende! Alf R. Jacobsen, velkjent og tidvis beryktet journalist, og Ingvald Thuen, en dataekspert fra overvåkingstjenesten som nå er kommet inn fra kulden, har sammen skrevet boka «Kameleon». En thriller med et «internasjonalt snitt», som det alltid heter når nordmenn ufrivillig avslører sine komplekser.

Men delvis fortjener boka betegnelsen. For plottet - eller plottene - er imponerende konstruert, sakkunnskapen er nesten påtrengende tydelig, spenningsfaktoren innimellom meget høy, med en del av seg får leseren lyst til å kaste lua i været og brøle: «Bravo, gutter!»

Så finnes her bare et aldri så lite aber: Guttene kan ikke skrive. I hvert fall ikke godt nok til at dette blir virkelig bra.

Sabotasje

Men du verden: En bil blir funnet i sjøen utenfor Oslo. Den forulykkede sjåføren er en amerikansk diplomat, nylig ankommet landet. Samtidig skjer det dramatiske ting andre steder i verden. En Airbus A320-maskin, på vei fra New York til Bangkok, eksploderer. Alle om bord omkommer, blant dem en guru i high-tech-industrien. En bank blir ranet i Luxembourg, på særdeles kynisk vis. Hovedforsamlingen i FN utsettes for sabotasje, på et tidspunkt hvor alle verdens statsledere befinner seg i salen. To dykkere myrdes i innsjøen Øyeren i Ytre Enebakk. Det utføres sabotasje på en gassledning i Nordsjøen.

Vi forstår som lesere at alt dette - og mer til, for dette er bare et utsnitt! - henger sammen. Og gradvis makter Jacobsen/Thuen å etablere sammenhengene på en måte som overbeviser. I sentrum av det hele befinner vestlendingen Randolf Hammer seg. Han arbeider i POT, politiets overvåkingstjeneste, og hans viktigste oppgave er å føre kontroll med utenlandske og innenlandske ekstremister. Snart får han nok å gjøre, landets, ja, så å si verdens skjebne ligger i noen oppjagede dager i hendene på ham og hans kollegaer. Og dette på et tidspunkt hvor også Hammers personlige liv er i ferd med å bryte sammen. Samboeren Merethe bedrar ham med sjefen sin, en styrtrik advokat, som etter hvert involveres i kampen mellom gode og onde krefter. På den gale siden av midtlinjen, bare så det er sagt. Faren til Randolf skal gifte seg, men forteller samtidig at han er dødssyk. Og Randolfs bestevenn fra barne- og ungdomsårene forsvinner.

Denne koblingen mellom private og offentlige utfordringer er ikke noe nytt grep i spenningslitteraturen, men våre to forfattere integrerer det hele til en mangfoldig, dragende og altså meget spennende helhet. Så får det heller være at Det ondes representanter også denne gangen er fanatiske muslimske terrorister, de får liksom gjøre nytten nå, etter at spionene fra øst trakk seg tilbake til peddik-kurs og memoarskriving. Personlig har jeg heller ingen problemer med at denne romanen kan oppfattes som et helhjertet forsvar for POT og det meste av dets vesen.

Langt verre er det imidlertid at språket ikke fungerer. Den språklige dynamikken er i for liten grad til stede, det blir noe forsiktig referende selv over dramatiske scener. Og klisjeene er innimellom av det direkte penible slaget, særlig når de to gir seg erotikken i vold. Her er bryster som «to dirrende halvmåner», her klemmer man seg inntil hverandre «hardt og sultent», her lar man «alle forsvarsverker falle». Også når heltene forlater sengehalmen blir den språklige hjelpeløsheten påtrengende: «Mange soldater og befal var rasende. Ja, noen var skikkelig forbannet.» Jeg stopper her. Jeg kunne meget vel ha fortsatt.

Dette skal være første bind i en serie, lover forlag og forfattere. Kan vi håpe på et like imponerende innhold kombinert med større språklig teft? Først da blir det virkelig internasjonalt snitt over dette.