Spennende, men klisjéfylt

Tidvis oppslukende fortelling, skjemmet av blodfattige refleksjoner og kunstner- klisjeer à l'américain.

I Siri Hustvedts tredje roman på norsk møter vi et jødisk kunstnermiljø i New York så typisk at det nesten bikker over i parodien: Den noe tørre kunstkritikeren Leo med sin dosentkone, den muskuløse billedkunstneren Bill, som hele livet lider under sin fars sorg over holocaust. Bills første kone, en nevrotisk poet, og hans andre, den frodige Violet som skriver om anorektikere og hysterikere. Endelig hans schizofrene bror Dan.

Gjennom Leo følger vi deres liv i et par tiår. Kjærlighet, brudd, karriere og framfor alt sorg, idet Leo mister sin «gode» sønn i en ulykke, mens Bills blir en såkalt versting.

Blodfattig

«Det jeg elsket» er en svært ujevn roman. Den er nesten en tålmodighetsprøve i begynnelsen, der Hus-tvedt ikke har vært særlig flink til å integrere temaer som tydelig ligger henne på hjertet: anoreksi, hysteri. Samtidig blir bildet av den såkalte kunst- og galleriverdenen noe skjematisk og nesten blodfattig, spesielt de lange passasjene der vi får inngående beskrivelser av den «geniale» Bills arbeider, og da med skoleflinke henvisninger til kunsthistorien. Det er liksom ikke eksklusivt nok til å forsvare en så sentral plass i boka.

Lammende

Samtidig er dette en roman som tar seg veldig opp. Leo og konens reaksjon på sønnens død er nesten lammende å lese; forholdet som krakelerer, og de to som går inn i en total indre oppløsning. Svært overbevisende er òg skildringen av «psykopaten» Marks utvikling, og omgivelsenes vantro oppdagelse av hans karakter, eller mangelen på det. Likedan hans kamerat og elsker, voldsestetikeren Teddy, som applauderes av New Yorks kunstliv med sine performances: oppkuttede «lik», klyster og rødt vann som skal være blod. En applaus som opphører idet han lager «det ultimate kunstverk» og hans voldsestetikk blir litt for virkelig. Men også her, Leos (Hustvedts) refleksjoner rundt forholdet mellom kunst og vold, og «avsløringen» av NYs dekadente kunstliv, får det samme konvensjonelle skolebokaktige preget som de øvrige refleksjonene i boka.

De mange klisjeene til tross - klisjeer amerikanerne kanskje er mindre redde for enn oss - Hustvedt er en sober og profesjonell forfatter. Her er knappe setninger, et usentimentalt og presist språk, samtidig som hun er flink til å skape typer (som altså blir litt for typiske). Her er òg krimaktige elementer som gjør denne boka vanskelig å legge fra seg etter hvert.