Spennende selskap

Robert Wilson leker seg med spioner i en velskrevet thriller.

BOK: Venter du på mer om etterforskerne Falcon eller Zé Coelho, finner du ikke det i Robert Wilsons «I selskap med fremmede». Men du får en intrikat og spennende spionthriller som tar deg med til Nazi-Tyskland, Lisboa og Øst-Berlin - i løpet av et halvt århundre.

Robert Wilson har allerede bevist sin allsidighet som spenningsforfatter med de to romanene som tidligere er oversatt til norsk. Både «Et lite drap i Lisboa» og «Den blinde mannen i Sevilla» var vidtfavnende og krevende kriminalromaner, velfortjente bestselgere fra en forfatter som hadde mer i tankene enn å skrive enkle etterforskningshistorier.

Krig og kjærlighet

«I selskap med fremmede» er også et imponerende arbeid, men igjen noe annet. Romanen, som kom ut på engelsk i 2001 (dvs. mellom de to vi allerede kjenner), er en god gammeldags spionthriller . Den føyer seg pent inn i tradisjonen etter både John le Carré og (ikke minst) Len Deighton, og strekker seg fra andre verdenskrig inn i den kalde krigen og forbi. Tradisjonen tro har den en intrige som er voldsomt innviklet - med spioner, kontraspioner og kontra-kontraspioner - så verken heltene eller leserne helt aner hvem de egentlig kan stole på. Dessuten inneholder den en dramatisk kjærlighetshistorie som spenner over nesten et halvt århundre.

Men handlingen starter i Hitlers hovedkvarter Wolfsschanze i 1942, hvor den unge etterretningsoffiseren Karl Voss nærmest uforvarende havner i en livsfarlig posisjon mellom forskjellige fraksjoner rundt Føreren. Resultatet blir at han forflyttes til det nøytrale (men fascistiske) Portugal, til et Lisboa som er ei heksegryte av rykter, hemmeligheter, spioner og forrædere.

London og Øst-Berlin

Her treffer han bokas andre sentrale person, Andrea Aspinall, ei 20 år gammel jente (med portugisisk far) som er vervet av britisk etterretning som agent i Lisboa. Under dekknavnet Anne Ashworth føres hun inn i eksilbefolkningens travle verden med gambling, gin og gedigne parties - og et snev «Jane Eyre»-mystikk. Oppholdet i Lisboa ender dramatisk, en dramatikk det passer heller dårlig å gjengi her.

Romanen tar ny sats i London på slutten av 60-tallet, og i klassisk kald-krig-thrillertradisjon havner vi naturligvis i Øst-Berlin. Den delte byen var ei honningkrukke for agenter fra både vest og øst, her kunne kontakter knyttes eller utnyttes, alt etter behov. Og her når også fortellingen om Andrea et nytt klimaks, før vi får den endelige slutten i England omtrent når Muren faller i Berlin.

«I selskap med fremmede» byr på et annerledes landskap enn Robert Wilson-lesere kanskje er vant til, og det gjør muligens at den ikke når like mange som de to kriminalromanene. Det vil i så fall være synd - Wilson er alltid verdt å lese.