TRAILER: David Finchers Netflix-serie handler om en FBI-agent som intervjuer seriemordere for å utvikle nye teknikker for å løse mordsaker. Video: Netflix Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Mindhunter»

Spenning blir det når helten og en seriemorder som halshogget jenter er i samme rom

«Mindhunter» forsøker å forstå hva som foregår i sinnet til en seriemorder.

Går det an å forstå motivene bak menneskehetens mest bestialske og irrasjonelle handlinger? Kan «vanlige» mennesker i det hele tatt fatte hva som foregår i sinnet til en seriemorder? Det er spørsmål Netflix og David Finchers («Se7en», «Zodiac») nye thrillerserie «Mindhunter» tar for seg. Forsøksvis, i hvert fall.

Hollywoods fascinasjon for seriemordere vil tilsynelatende ingen ende ta, sjangeren har for lengst beveget seg langt inn i klisjéen. «Mindhunter» gjør i så måte noe nytt ved å gå tilbake til begynnelsen, til tiden da begrepet seriemorder ikke eksisterte, til tross for fremveksten av stadig flere blodige kasuser med kreative kallenavn i tabloidene. Året er 1977, og den naive og keitete FBI-agenten Holden Ford (Jonathan Groff) lurer på hvordan man skal fakke mordere nå som de tydeligvis ikke handler ut fra rasjonelle, forutsigbare motiver lenger. Kriminalitet er et speil av samfunnet det begås i, og i et USA post Vietnam og Watergate, der verden har gått fullstendig av hengslene, er det en logisk konsekvens at kriminaliteten også har gjort det.

« Mindhunter »

4
Hollywoods fascinasjon for seriemordere vil tilsynelatende ingen ende ta.

Beskrivelse

Thrillerserie om seriemordere og agentene som prøver å forstå dem.

Premieredato

Fredag 13. oktober

Kanal

Netflix

Criminal profiling

Ved å dra veksler på ulike akademiske disipliner og empirisk erfaring legger Ford og makkeren Tench (Holt McCallany) grunnlaget for en helt ny gren av kriminaletterforskning, den såkalte profilingen vi etter hvert har sett så altfor mye av på film og tv. Mye av de to første episodene er drøftende dialoger på grå, røykfylte kontorer, uten at det er ment negativt. Dette er sabla fascinerende tematikk, behandlet nøkternt og medrivende. Så er også seriens kilde biografien til selve nestoren bak criminal profiling, John Douglas, som Ford er basert på.

Alt ligger altså til rette for at dette kunne blitt høstens seriehøydepunkt. Dessverre er gjennomføringen på scene- og dialognivå tidvis påfallende svak. Spesielt hjemme-scenene med Ford, der han sparrer – både akademisk og i sengen – med sin nye kjæreste, er merkverdig urytmiske, til tross for at den tematiske sammenstillingen de etterstreber er tydelig, på grensen til overtydelig. Det virker nesten som Fincher, en av verdens dyktigste regissører, har overlatt spakene til en praktikant mens han selv gikk ut for å kjøpe kaffe og smultringer.

Gnistrende scener

Men så, i episode to, skjer det noe. Da Ford omsider kommer i gang med feltstudiene sine og intervjuer den høyst reelle Ed Kemper kommer serien virkelig i fokus. Det skapes naturlig nok en viss spenning når vår helt sitter alene i et rom med en proto-seriemorder som halshogget tenåringsjenter og voldtok hodene deres før han eskalerte til å gjøre det samme mot moren sin for til slutt å overgi seg frivillig. At det ikke er skytevåpen, men penn og notatblokk som er agentenes fremste verktøy i møte med monstrene er også en kjærkommen avveksling.

Disse scenene gnistrer, de er gåsehudfremkallende, fryktinngytende, dypt fascinerende og ikke så rent lite galgenhumoristiske. Den taleføre, høflige og kokette Kemper, fenomenalt spilt av Cameron Britton, er på samme nivå som både Hannibal Lecter og Zodiac-morderen. At han virkelig finnes gjør det hele enda mer uhyggelig.

Hvis dette er representativt for hvordan «Mindhunter» fortsetter, ser seriehøsten både lys og mørk ut på samme tid.

Anmeldelsen er basert på de første to episodene.