Spenning i Stavanger

Krimdebut av jevnt brukbar standard. Litt slapp intrige, men bra på atmosfære og spenning.

Nå har også Bjørn Ingvaldsen valgt å tre inn på den kriminelle løpebane. Det gjør han med vaklende skritt, men til tider går det da også temmelig sterkt for seg. Et par forfølgelsesscener vitner om at forfatteren har hatt stor glede av fredagens detektimer.

Nå kan man sette et stort spørsmålstegn ved troverdigheten, både til disse scenene og til den forandringen hovedpersonen, Aslak Handeland, gjennomgår fra fredsæl avisfotograf til fryktløs etterforsker. Men det kan ikke nytte å komme drassende med krav om sannsynlighet? Krim er sjablonglitteratur, og den må vurderes etter måten disse blir brukt på.

I oljealderens tid

Ingvaldsen synes å stile mot å bli Stavangers svar på Staalesen. Med Handeland som guide loser han oss gjennom Stavanger og omegn med teft for detaljer i gatebilde og landskap. Det viktigste er ikke spørsmålet om hvem som har begått den ugjerningen som handlingen innledes med. Forfatteren streber etter å formidle dypere strukturer og sammenhenger.

Det er Stavanger i oljealderens tid han forsøker å ta på kornet, og ikke minst forbindelseslinjene mellom miljøer som hører henholdsvis den nye og gamle tid til. Som antydet i prologen er det også internasjonal storpolitikk med i bildet.

På vei hjem fra England blir Handeland møtt på flyplassen av sin sjef som kan fortelle at hans nærmeste kamerat har tatt livet av sine tvillingdøtre og seg selv. Handeland aner ugler i mosen og tar til å leke snushane. Notater kameraten har etterlatt seg, setter ham på sporet av en lukket sekt, en motorsykkelbande og et tvilsomt forretningsmiljø. Svin på skogen synes det å være både her og der, og snart befinner også Handeland seg i livsfare.

Klar for opprykk

Intrigen i «Et eget prosjekt» er ikke all verden å skryte av, og teksten har noen løse ender som godt kunne ha vært viklet sammen. Språket og dialogene halter også, men Ingvaldsen knaller stedvis til med noen treffsikre formuleringer. Han er også bra på å skape atmosfære, og portrettet av den fraskilte pressefotografen har mye godt i seg. Og spenningsmomentene er gode nok. Romanen likner sånn sett mer på en thriller enn en krimbok.

Det er et godt stykke igjen til førstedivisjon, men Ingvaldsen viser brukbare takter. En bedre intrige og et litt mer polert språk, så er han klar for opprykk.