DET NÆRE ER DET NIFSE: Alfred Hitchcocks «Vertigo» fra 1958 dyttet nylig «Citizen Kane» ned fra den øverste plassen av magasinet Sight & Sounds liste over tidenes beste filmer. I filmen må James Stewart overvinne noe så prosaisk som høydeskrekk for å løse mysteriet - og finne ut hva som egentlig er hemmeligheten til den mystiske blondinen spilt av Kim Novak. Foto: Universal Pictures
DET NÆRE ER DET NIFSE: Alfred Hitchcocks «Vertigo» fra 1958 dyttet nylig «Citizen Kane» ned fra den øverste plassen av magasinet Sight & Sounds liste over tidenes beste filmer. I filmen må James Stewart overvinne noe så prosaisk som høydeskrekk for å løse mysteriet - og finne ut hva som egentlig er hemmeligheten til den mystiske blondinen spilt av Kim Novak. Foto: Universal PicturesVis mer

Spenningen innenfra

I en selvutleverende og selvgranskende tid vinner Alfred Hitchcocks nevrotiske thrillere stadig større anerkjennelse.

- Men hva tenker du om ettertida?

- Hva har ettertiden noen gang gjort for meg?

Slik svarte Alfred Hitchcock, thrillerkongen, selviscenesetteren, mannen bak noen av filmhistoriens mest feirede filmer. I 2013 er det lett å se at ettertida har vært velvillig overfor regissøren og filmene hans. I fjor overtok «Vertigo» førsteplassen på magasinet Sight & Sounds prestisjetunge liste over historiens beste filmer, og skubbet «Citizen Kane» ned på andreplass. Samtidig kom det to filmer om Hitchcocks liv: tv-filmen «The Girl», som fortalte historien om Hitchcocks besettelse av Tippi Hedren, som spilte hovedrollen i «The Birds» og «Marnie», og «Hitchcock», som handler om innspillingen av «Psycho», med Anthony Hopkins og Helen Mirren i hovedrollene. Sistnevnte har norsk kinopremiere i morgen. 

Kanskje er den økende interessen for Hitchcock symptomatisk, kanskje er kroningen av «Vertigo» et tegn på at kulturelle kontinentalplater er i bevegelse. «Citizen Kane», en på alle måter imponerende film, handler om en avismagnat, et XXL-menneske, spillet rundt ham og gåten knyttet til hvem han egentlig er. «Vertigo» er mer intim, mer ulmende og mer nevrotisk. Som alle Hitchcock-thrillere, hvor ulike de ellers enn er, er den følsom for det uuttalte og driftsstyrte i mennesket. I en selvsentrert og selvutleverende tid, der folk forsøker å løse sine indre knuter ved å knyte dem opp i offentligheten, er det kanskje spenningen som springer ut av personlige lengsler, hemninger og handikap som vinner mest gehør.

«Vertigo» handler om privatetterforskeren Scottie (James Stewart) som hindres av sin egen høydeskrekk i å redde livet til den gåtefulle sosietetskvinnen (Kim Novak), som han skulle passe på og som han var forelsket i. Scottie forfølges av dødsfallet, og når han seinere møter en kvinne som er helt lik hun som døde, blir han besatt av likheten og den mulige forbindelsen mellom de to. Som så ofte med Hitchcocks hovedpersoner, er det en reell mulighet både for at det finnes en konspirasjon mot Scottie, og for at han selv er paranoid. For det kan det faktisk utmerket godt hende at han er.

Truslene i Hitchcocks filmer er høyst reelle. Noen er virkelig ute etter James Stewart, eller Grace Kelly, eller Cary Grant, eller Ingrid Bergman. Men det som gjør det vanskelig for dem å forutse og unngå faren, er ofte noe høyst personlig og gjerne hverdagslig. Det kan være noe helt konkret, som samme Stewarts gipsede ben i «Vindu mot bakgården« («Rear Window») eller Janet Leighs skjebnesvangre avgjørelse om å hoppe i dusjen i «Psycho». Det kan være mentale oppheng, som høydeskrekken i «Vertigo» eller Tippi Hedrens kleptomani i «Marnie». Eller det kan være at faren kommer fra ektefeller eller slektninger. 

Både Ingrid Bergman i «Notorious» og Grace Kelly i «Dial M for Murder» må komme seg unna en elsker eller ektemann, og situasjonene er konstruert slik at de er nødt til å opptre normalt og fortrolig overfor den som vil dem til livs, for å klare å overleve. I «Shadow of a Doubt» er det bare en ung, oppvakte niese som skjønner at noe er galt når den joviale onkel Charlie kommer på uventet besøk. 

Prosessen som krever at en hovedperson går fra å stole på en av sine nærmeste til å mistro ham til å skjønne at han representerer livsfare, er lang og seig og vanskelig, og innebærer minst ett øyeblikk der den som er truet, skuer ut over en scene av lutter normalitet og tenker at det kanskje er hun som er den forrykte.

Like ofte er det mannlige helter som på sviktende grunnlag må velge å stole på eller ikke stole på en mystisk kvinne. Uttrykket «Hitchcock-blondine» stammer fra regissørens forkjærlighet for lyseblonde kvinner, erotisk dragende og tilkneppede samtidig, som gir få hint om hvem de egentlig er eller hva de egentlig føler. 

Helten må gjette, ta spranget, ha tillit til at hans egen dømmekraft er god, at han er i stand til å se på menneskene rundt seg og forstå hva som er fjell og hva som er sandgrunn - og at hans egne paranoide instinkter ikke fører ham på ville veier.

I Hitchcocks filmer må hovedpersonene klare å gripe og tolke noe som er utilgjengelig for dem - andre menneskers følelser og intensjoner - for å overleve. Ofte blir det en besettelse. For et filmpublikum i 2013 er det sjelden et spørsmål om liv og død. Men det er et indre arbeid som ikke er vanskelig å kjenne igjen.