DEBUTANT: Novelledebutanten Anders Lunde skriver med spenst og egenart. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
DEBUTANT: Novelledebutanten Anders Lunde skriver med spenst og egenart. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Spenstig om død

Debutant Anders Lunde utmerker seg allerede fra første side.

||| BOK: 33 år gamle Anders Lunde debuterer med ei tynn samling historier jeg virkelig likte å lese.

Med sine uvanlige, ikke sjelden makabre, handlinger, der det ikke alltid er like lett å få grep om hva som egentlig skjer. Men fortellingene merker seg ut i bokhøsten nesten fra første side.

Der introduseres en mann som daglig mater et mystisk vesen i hagen sin. Novellen lanserer temaer som preger flere av de ti historiene hans — forvandling og uklare identiteter. For øvrig er det mye sykdom og mørke i disse tekstene: sjeldne lidelser, organtransplantasjon med utilsiktede konsekvenser, ekskjærester som insisterer på å være mødre til barn de aldri har fått, fortvilede foreldre som ender med å tenke virkelig ekstreme tanker og død, mye død.

Men Lunde skriver om de dystre og såre temaene med en språklig kontroll og eleganse, og med en sans for overraskelser og tilbakeholdt informasjon, som gjør lesningen til en glede. Grensen mellom liv og død later da heller ikke til å være like absolutt i Lundes historier som i det virkelige livet.

Humor har han også, om enn ikke slik at man ler høyt: Historien om mannen som plutselig opplever at et nytt par armer vokser ut av kroppen hans og tar kontroll over ham, er på samme tid komisk og skremmende, og den fine «Skulpturen» viser at forfatteren har sans også for det sosiale spillet. Lunde har oppgitt forfattere som Gogol og Edgar Allan Poe som inspirasjonskilder, navn som ikke så altfor ofte nevnes av norske debutanter. Den karakteristiske blandingen av mørke, sårhet og hverdagslig letthet som finnes i disse historiene, kommer tydelig til uttrykk i en av fortellernes stoiske holdning til sin skjebne: «Jeg hadde aldri i verden forestilt meg at det ville være så kjedelig å dø.»