Spesialpedagogikk og Steiner

DAGBLADET HAR omtalt steinerskolene i en rekke kritiske artikler de to siste ukene. Det er blitt pekt på enkelthendelser, der man ikke kan gjøre annet enn å beklage det som har skjedd, og svake punkter er omtalt som man vil kunne kjenne seg igjen i. Med Katrine Østergaard Gamst sitt innlegg fredag 24. juni, fulgt opp av Kristin A. Sandbergs lørdag 25., befinner vi oss imidlertid nå et sted der kontakten med virkeligheten avgjort er gått tapt. Det blir fremsatt påstander om steinerskolens holdninger og praksis som ikke er sannferdige og som ikke kan stå uimotsagt. Innlegget til Katrine Østergaard Gamst fokuserer særlig på behandlingen av elever med spesielle behov. Som fagansvarlig for spesialpedagogikk på Rudolf Steinerhøyskolen og foreleser for kommende steinerskolelærere, vil jeg kommentere hennes påstander. Gamst tar utgangspunkt i reinkarnasjonstanken. Den er sentral i antroposofien, som danner det idémessige grunnlaget for steinerpedagogikken. Ut i fra dette hevder hun, at på steinerskolene mener man at atferdsvansker, lærevansker og utviklingshemninger hos barn skyldes synder barnet har gjort i sitt tidligere liv. I steinerskolene er spesialpedagogens oppgave å tilgi barnet disse syndene, og siden steinerpedagogene mener at barnet har valgt sine foreldre før det ble født, hersker det en oppfatning om at det derfor sjelden trenger hjelp. Videre skriver hun at når det oppstår konflikter og samarbeidsvansker, lar man det nærmest skure og gå, for dette er problemer som skyldes tidligere liv.

KAN HOLDNINGER til barn og til faglighet fremstilles i en mer obskur og kynisk tapning enn dette? De som har fulgt reportasjeserien om steinerskolene må forstå at her er det noe fundamentalt galt. Dagbladet har gitt oss et bilde av et skolealternativ som har hatt en kraftigere vekst både i antall skoler og i søkning fra elever med spesielle behov, enn det man i enkelte tilfelle har hatt kapasitet til. Kan det sannsynliggjøres at oppegående foreldre sender barna sine i favnen på pedagoger med et så forkastelig menneskesyn, og at PP- tjenesten i anslagsvis 90 norske kommuner følger opp og henviser barn til disse skolene uten å slå alarm?Jeg vil presisere; synd, skyld og tilgivelse er ikke aktuelle begreper i antroposofien, der reinkarnasjonsideen er knyttet til tanker om erfaring, læring og individuell utvikling. Den sammenblandingen av kirkelige begreper og antroposofi som Katrine Østergaard Gamst presenterer, får stå på hennes egen regning. Eller har hun hørt det på et lærerværelse? På to steder i Dagbladet 24. juni får hun gjengi et helt forkastelig enkeltutsagn, som hun mener å ha hørt på et slikt sted. Dette er en viktig dokumentasjon for henne i kritikken av steinerskolene. Ingen ville komme på den tanke å måle den offentlige skole etter hva en hevder å ha hørt en annen si på et lærerværelse. Når det gjelder steinerskolene, kvalifiserer det for spalteplass i Dagbladet.

MANGE HAR ERFART at reinkarnasjonsideen kan være en fruktbar tanke i arbeidet med barn med spesielle behov, men da ikke som grunnlag for spekulasjoner rundt tidligere liv. Selv om slike misforståelser som Gamst presenterer teoretisk sett skulle være mulig, har jeg etter 20 år som lærer og mor i Steinerskolen, aldri møtt ett menneske som har uttrykt slike spekulative og defaitistiske tanker om barn. Ideen om at mennesket er et sjelelig-åndelig vesen tilsier at det i enhver finnes en ukrenkelig individualitet, hinsides summen av de ferdigheter og mangler vi fremstår med her og nå. Jeg har opplevd at en slik tanke kan gi idealer som aksept og likeverdighet et substansielt innhold, eksempelvis i omgang med mennesker med alvorlige funksjonshemninger. Ingen pedagogikk kan konstrueres ut fra ren rasjonalitet og vitenskap. I bunnen må det ligge, eller ligger det, en filosofi eller et menneskesyn, om man er seg det bevisst eller ikke. Jeg forstår at ikke alle har sansen for antroposofenes måte å tenke på, men ingen kan benekte at slike ideer har ført til god praksis. De som kjenner til de såkalte helsepedagogiske skolene og de antroposofiske virksomhetene for voksne, hvorav Vidaråsen landsby kanskje er mest kjent, vet at dette er tilfelle. I Hitlers tredje rike hadde det antroposofiske menneskesynet direkte livreddende konsekvenser for barn og unge som befant seg på de steinerpedagogiske institusjonene. Sannsynligvis finnes det ikke noe annet fagmiljø som med tilsvarende ideologisk integritet og pragmatisk mot klarte å redde samtlige elever unna eutanasi, og gjennom aktiv motstand forhindret sterilisering i de aller fleste tilfelle.

DA STEINER la fram sine ideer og metoder for behandling av barn med spesielle behov, skjedde dette i den teoretiske rasehygienens mørkeste periode på 1920-tallet. På den tid var tanken om å forhindre degenerasjon av menneskematerialet ved å ta kontroll over mindreverdige individers forplantning, integrert i det aller meste av vitenskapelig basert faglighet knyttet til avvik. I sitt syn på funksjonshemning distanserte Steiner seg fra samtidens biologisk determinisme. På samme måte tok han også avstand fra enhver karmisk determinisme. Når Gamst hevder at i steinerskolene lar man skjebnen råde, der sitter man nærmest som tilskuer til barn og voksnes selvpåførte undergang, er det så langt fra virkeligheten som det vel kan bli. Spekulasjoner om tidligere liv og passiv aksept av karma hadde ingen plass hos Steiner. Hans tilnærming skilte seg dessuten ut fra samtidens defektorienterte diagnostiske tankegang. Steiners syn på vansker og funksjonshemninger er ressursorientert og utviklingsoptimistisk og har den aksepterende relasjonen mellom barn og voksen som sitt utgangspunkt. Ut i fra slike prinsipper arbeides det i steinerskolene, og dette er det vi foreleser i på Steinerhøyskolen. Det spesialpedagogiske fagfeltet handler selvfølgelig ikke bare om ideer, men er et område der empirisk kunnskap og formidlet erfaring står sentralt. Slik er det på Steinerhøyskolen. Løsrevne sitater fra et foredrag av amerikaneren Eugene Schwartz, referert i et internt meddelelsesblad og gjengitt i Dagbladet 25. juni, er ikke representativt for hvordan vi tenker rundt spesialpedagogikk i norske steinerskoler. Spørsmålet om det var riktig å trykke en uredigert utskrift av dette spesielle foredraget, kan vi diskutere.