INNHOLD: Det er ingen som betviler at noen barn må ha ekstra støtte. Det fins derimot ingen felles retningslinjer på hva spesialundervisningen skal inneholde eller hvordan den skal gjennomføres, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock
INNHOLD: Det er ingen som betviler at noen barn må ha ekstra støtte. Det fins derimot ingen felles retningslinjer på hva spesialundervisningen skal inneholde eller hvordan den skal gjennomføres, skriver innsenderen. Foto: ShutterstockVis mer

Spesialundervisning:

Spesialundervisningen i Norge fungerer ikke

Utgangspunktet for diskusjonen må være at vi har en spesialundervisning i Norge som ikke fungerer.

Meninger

Den siste tida har debatten rundt retten til spesialundervisning i skolen blusset opp. På Facebook ligger underskriftskampanjer for å beholde spesialundervisningen og de ulike partiene ruster til kamp. Utdanningsansvarlig i Arbeiderpartiet uttaler at: «For oss er det viktig at elevene som trenger spesialundervisning er trygge på at de har rett til den ekstra tilpasningen og undervisningen de trenger.»

Eivind Namdal.
Eivind Namdal. Vis mer

Det er med stor fortvilelse jeg registrerer liten vilje til snarlig og drastisk endring. Man ser seg blind på selve retten til spesialundervisning overhodet.

Dette er, etter min mening, en forenkling av det egentlige problemet og alvoret i situasjonen. Problemet er nemlig mye større. Vi har en spesialundervisning i Norge som ikke fungerer. Det er utgangspunktet. For å forbedre den trenger vi endring – snarlig endring. Mens diskusjonen raser sitter det tusenvis av barn på skolebenken med et prekært dårlig tilbud.

Det er ingen som betviler at noen barn må ha ekstra støtte utover det den ordinære undervisningen kan tilby. Det fins derimot ingen felles retningslinjer på hva spesialundervisningen skal inneholde eller hvordan den skal gjennomføres. Forskeren Peder Haug oppsummerer med : «I diskusjonen er det interessant nok også manglande semje om kva spesialundervisning faktisk er og bør vere i praksis»

Norge har skrevet under på Salamanca Erklæringen (1994). Den slår fast at alle barn har rett til å delta og lære i en sosial kontekst. Til tross for dette har spesialundervisningen de siste 24 åra framstått som et skoleeksempel på ekskludering. Man kan nesten dra det så langt at det eneste spesielle med spesialundervisningen har vært mottakerne. Spesielt god er det ingen resultater som antyder.

Historien viser at vi foretrekker lettvinte løsninger. Det har nærmest blitt godtatt som en «lov» at elevens beste er å bli revet ut av fellesskapet. Dersom det var satt av tid og ressurser til arbeidet med disse gruppene, kanskje. Problemet er derimot at gruppene ofte blir satt sammen i hui og hast. «Stempel i panna»- metoden er veldig effektiv. Særlig moralsk forankret er den likevel ikke.

Forskning viser at denne ekskludering sågar framprovoserer uønsket atferd. Det er vel logisk at eleven vil ta igjen for det tapte når han endelig ser flokken sin igjen.

Neste gang du er på fest kan du forestille deg følelsen av å bli satt i et eget rom med helt andre aktiviteter enn de andre gjestene. Det er en ganske vond følelse å se bildene fra hovedfesten rulle på sosiale medier. Det er ironisk at de som trenger å trene på det sosiale ofte fjernes fra treningsarenaen. Det blir litt som å ta blyanten vekk fra finskriftøvingen. Barn er mennesker. Mennesker har et basalt behov for tilhørighet.

En annen bekymring med dagens spesialundervisningen er giverne. Satt helt på spissen kan hvem som helst komme fra gata for å tilby «spesielt god undervisning». Det skulle vel ærlig talt vært omvendt?

Peder Haug sin forskning beviser at denne trenden gir en negativ læringseffekt. Elever som mottar den spesielle undervisningen skårer nemlig dårligere i matematikk, norsk, engelsk og selvfølgelig i sosial kompetanse. Hvorfor sikrer vi ikke da retten til «spesialpedagogisk hjelp» i opplæringsloven?

Og kanskje skal man ikke nøye seg der. De voksne som får oppdraget er, ifølge forskerne, de med mest fravær og kanskje arbeidstrøtte. Tar man et enkelt søk på ulike anonyme forum finner man fort anbefalingen om å ta ansvar for mindre grupper dersom man er lei jobben. En av professorene mine kom med forslaget om å endre ordlyden i opplæringslova § 5 til: "Elevar som ikkje har, eller som ikkje kan, få tilfredsstillande utbytte av det ordinære opplæringstilbodet, har rett til spesialundervisning gjeve av kompetente og motiverte spesialpedagogar "

Så hvorfor ikke bare gå tilbake til spesialskoler? Dette er en påstand jeg registrerer oftere enn før. I augustutgaven av «Utdanningsnytt» kan vi til og med se at elever nå står i kø for å komme på spesialskoler.

Svaret på utsagnet er enkelt forklart at vi mennesker har en naturlig trang for å definere en normal. Hva skjer når nåløyet for å passe i normalen blir trangere og trangere? Til slutt risikerer vi å sitte med egne skoler for astma- og glutenallergielever.

Kan vi med hånda på hjertet si at vi har kontroll på sorteringen? Historisk sett har vi vel en del beviser på det motsatte.

Se for deg framtida med en skole for «problembarn». Er det mulig for en lærer å undervise der uten noen fordommer mot elevene? Hva tenker nabolaget om disse barna? Hvordan i alle dager skal arbeidsgivere forholde seg til framtidige «problembarnskolesøkere»? Vi risikerer følgelig at normalen blir så smal at livskursen blir bestemt ut fra skoleplassering framfor evner og innsats.

La oss heller gå for «enrichment» og et positivt syn på ulikheter i fellesskolen. Et klasserom rensket for ulikheter forbereder heller ikke elevene på voksenlivet. Har man virkelig vondt av å tolerere?

Vi må snarest skifte fokuset i skolen over på hva som blir undervist og vekk fra dem som mottar den. Med nok ressurser og tid kan vi lærere tilpasse i mye større grad. Og tilpasning funker. Se bare på rapporten fra Fürst og Høverstad (2006). Den beviser at de skolene som bruker mest ressurser på å tilpasse den ordinære undervisningen har mindre spesielle behov. Ergo trenger vi lærere mer tid til å lage god undervisning for alle, og mindre tid på f.eks. utfylling av skjemaer.

Hva hjelper det eleven at vi bruker ti timer foran en skjerm eller på møter? Da kunne vi kanskje brukt de ti timene på å tilpasse undervisningen godt nok.