«Spice World»

Man kan si hva man vil om Spice Girls, og det er de fem jentene tjent med at pressen verden over gjør uavlatelig. Men prosjektet har en fascinerende side.

De fem jentene har erobret alle de PR-triksene, all spekulasjonen i et sexy utseende og all den musikalske bløffen gutteband har holdt seg med gjennom hele pophistorien, og gitt den et feminint fortegn. På den måten får faktisk begrepet «girl power» en mening. Spice Girls' opprør mot bransjens maskuline premisser har en aldri så liten feministisk krydderduft i seg. Dessuten har Spice Girl med overskudd og livlighet åpnet en verden av musikk for jenter ned i grunnskolealderen, og idoldyrkingen har både kreative sider og tvilsomme elementer. Det må tross alt være bedre at småjenter etterlikner store jenter enn at de beundrer talentløse, mannlige popidoler, for ikke å si papp-idoler. Kjent oppkok Musikken til Spice Girls er proff, men baserer seg på oppkok av kjente retter fra pophistorien. Det eventuelle opprøret i Spice Girls' image gjenspeiles, man hadde nær sagt dessverre, ikke i musikken. Husets tiåring har bidratt til vurderingen av den nye plata, og synes den er ujevn. Den rytmesterke, latin-inspirerte karnevalsåpningen setter tonen. Med hoiing og tralala-refrenger markerer Spice Girls at «det er lov å være blid». I den grad de har noe budskap, går det på å bejuble livet. Supremes? 60-talls-gladpop-låten «Stop» minner tiåringen om Tamla-sounden til Supremes. Deretter «Too Much», med feler, smektende wah wah-komp og blåsere, en låt i Carpenters-stil, der vokalskiftene skaper spenning. «Never Give Up The Good Times» er en av de låtene tiåringen liker best; en rytmesterk blanding av soul og easy listening, velegnet til discobruk. «Saturday Night Divas» minner om «If U Can't Dance» fra forrige plate; en kjapp, ræpp-aktig låt. «Do It» er røff og kontant, et vellykket forsøk på å dra soultradisjonen med tilrop og svar inn i 90-tallet. «Denying» er derimot en intetsigende ballade, enda kjedeligere enn «Viva Forever», en flirt med sentimental, «spansk»-klingende mykpop. Tiåringens favoritt er «The Lady is a Vamp», en sang som handler om 60-tallet, men som bruker musikalske effekter fra frekk strip tease- og kabaret-tradisjon à la Marilyn Monroe og Rita Hayworth, blandet opp med new orleanske dixieland-elementer, musikk av den typen Manhattan Transfer rendyrket på 1970-tallet. Konklusjon: Tiåringen synes det beste på den forrige plata er bedre enn det beste på denne. Den nye plata har ingen spontan og eksplosiv rampelåt som «Wannabe», eller en frekkis som «Who Do You Think You Are». Den mangler i det hele tatt noe av den spontane energien og det rå trøkket som preger «Spice». Kanskje sang de mer ruklete, men rock har som kjent lite med såkalt gode sangstemmer å gjøre. For snill «Spice World» er med andre ord jevnere og muligens mer velprodusert og polert, men samtidig «snillere» i ordets verste betydning. Mangelen på egne musikalske ideer er påfallende. Flere av låtene er monotont repterende og det slår en at flerstemt sang kunne vært bedre utnyttet. På den andre siden etablerer denne plata Spice Girls som et mer varig fenomen enn mange har spådd og vil nok bringe dem jorda rundt noen ganger til.