Spicegirls & -boys

Hvem er årets forfatter i Norge - Anne Holt eller Torgrim Eggen? Begge har fått mer enn de 15 minuttene av warholsk verdensberømmelse som tilkommer dem. Teller vi minutter i rampelyset, tror jeg Torgrim vinner. Vi er allerede på fornavn med ham, ikke sant?

Før Brageprisen snart setter sitt godkjentstempel på en eller annen, skynder jeg meg å utnevne Hans Herbjørnsrud («Blinddøra») til «min» vinner. Eller muligens Jan Jakob Tønseth («Et vennskap»). Men da opererer jeg utelukkende med litterære kriterier; celebritetsfaktoren - som medieprofessor Hans Fredrik Dahl har gjort oss kjent med - gjelder ikke. Verken Herbjørnsrud eller Tønseth utmerker seg med utstrakt medietekke.

  • Kan det være slik at vi får to divisjoner av forfattere her i landet? De som kan og de som ikke kan stille opp på to timers varsel og «synse» noe festlig eller småfrekt i Dagsnytt 18, Ukeslutt, Absolutt, Tjueen, Sentrum, Holmgang, VeraVera og Frokost-TV? I gamle dager, for ca. et par år siden, var det stort sett avisene som gadd spørre forfattere om saker og ting. I dag har flommen av såkalte aktualitetsmagasiner skapt et helt nytt marked for folk som kan komme med «utspill». Rekk tunge til noen, og du er på TV i alle kanaler før du har rukket å lukke munnen etter deg. Se på Torgrim.
  • Etterspørselen etter celebre forfattere, eller forfattere med utenomlitterære kvaliteter, er stor i mer avanserte mediesamfunn enn vårt. I USA er det i dag ganske vanskelig å få napp hos en litterær agent med mindre du forteller at du har kysset pappa eller beskriver detaljene i ditt aids-tilfelles ulike faser. Midt på 80-tallet skjøt den litterære celebritetstrenden fart, med en hel forfattergenerasjon - «the brat pack»/«Reagans barnebarn» - som gjorde større suksess på nattklubbåpninger og i Amaretto-annonser enn mellom stive bokpermer.
  • Her hjemme tillater vi oss å være indignerte over musikkbransjens evne til å skreddersy mediejippoer av typen Spice Girls (større pupper enn talent). Samme fenomen finnes i bokbransjen, og det er ganske opplagt at fenomenets to fremste eksponenter - Torgrim Eggen og Herman Willis - har sin bakgrunn i nettopp musikkbransjen. De har ikke sovet i timene. Konfrontert med den tapte uskyld på det litterære parnasset, må vi spørre: Hvem har størst grunn til å rynke på nesa? Torgrim Eggen over Anne Holt? Anne Holt over mediene? Dag Solstad som her får tydeliggjort årsakene til sitt «meddelelsens problem»? Eller de av oss som er over 14 og håper at livet har mer å by på enn Spicegirls & -boys?