NYTT FRA SPIELBERG: I «Ready Player One» dukker Steven Spielberg ned i spillkulturen, med handlingen lagt til fremtiden, men også med tung nostalgi. Video: Warner Bros. Pictures Vis mer

Anmeldelse Film «Ready Player One»

Spielbergs nyeste er nostalgisk science fiction for syttitallsbarna

«Ready Player One» er full av referanser til Atari-spill, Van Halen og gamle skrekkfilmer

«Ready Player One»

4 1 6

Science Fiction

Regi:

Steven Spielberg

Skuespillere:

Tye Sheridan, Olivia Cooke, Lena Waithe, Ben Mendelsohn, Mark Rylance

Premieredato:

28. mars 2018

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«Ready Player One»

Se alle anmeldelser

FILM: Steven Spielberg får gjort en av yndlingsøvelsene sine i «Ready Player One»: Se fremover mot en fremtid som åpner for fabulerende ideer, og bakover mot en fortid som er pusset så den skinner av nostalgi og lengsel. Slik sett er han riktig mann for å lose Ernest Clines generasjon-X-gamerroman «Ready Player One» fra 2011 over til kinolerretet.

Spill vs. virkelighet

Han tar også skrittet inn i en nær fremtid, 2025, en postapokalyptisk verden med vekt på «post». Katastrofen som har gjort at de fleste mennesker bor i klaser av små urbane skur, og som har drept foreldrene til Wade (Tye Sheridan), dveles ikke videre med. Det viktigste er at nåtiden har blitt betraktelig verre og liflige alternative virkeligheten betraktelig bedre.

De fleste tilbringer mesteparten av sin våkne tid i Virtual Reality-spillet «Oasis», det er der de har venner og lag og danser og gambler og drar på spennende, men ufarlige oppdrag. De gjeveste prisene, som ingen har klart å finne, er de tre nøklene spillets skaper James Halliday (Mark Rylance) plasserte i spillet før han døde. De som finner dem, arver kontrollen over spillet. Og du får ikke noe ekstraliv for å gjette at både den oppslukt nerdete Wade og den onde korporasjonen IOI, ledet av Nolan Sorrento (en sedvanlig uhellssvanger Ben Mendelsohn) har dette som mål.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spielberg + Rylance = sant

Mye takket være den sikre hånden på roret lykkes «Ready Player One» med det mange spillfilmer strever med, nemlig å få et spills spenningskurver til å passe inn i en filmatisk spenningskurve. Man blir jevnt underholdt, ikke minst av de genuint vittige og innforståtte øyeblikkene underveis, og Spielberg gir et overbevisende og ektefølt portrett av nerdeverden sett innenfra.

I regissørens tredje samarbeid med Mark Rylance demonstreres det igjen at de er en god match, og Rylance er både keitete, inntagende og gåtefull som spillskaperen Halliday, som er gjenstand for nesegrus beundring, men som strever med basale relasjoner som kjærlighet og vennskap og som trekkes inn i sin egen skapte verden fordi virkeligheten er skremmende og slitsom. «Ready Player One» har både et smart konsept og et emosjonelt anker.

For glanset

Men noen opplevelse som blir sittende i kroppen er det knapt snakk om. Til det er det hele for glanset, flere av birollene er for overfladiske, og de store kamppanoramaene er helt på det jevne. Og Spielberg klarer bare ikke å la være å henfalle til den typen sentimental schmaltz som er helt på sin plass i de sterkeste filmene hans, men som fremstår som mildt manipulerende venstrehåndsarbeid her.

De siste tre kvarterene gjør han i overkant mange av sine gamle korttriks. En kan også spørre seg akkurat hvilke gutteromsskiver de nostalgiske dartpilene treffer. Filmen synes myntet på tenåringer, med sin selvfølgelige omgang med nåtidens og fremtidens gamingmuligheter. Samtidig er flertallet av referansene, fra åpningstonene fra Van Halens «Jump», via flukten gjennom en virutell rekonstruksjon av «Ondskapens hotell» til den sentrale rollen noen klassiske Atari-spill får, noe som først og fremst vil gjenskape en velkjent barndomsverden for kullet født mellom om lag 1970 og 1975.

Resultatet er småglatt lek, lett schizofren kos, durkdreven popcornpopping, for større og mindre barn. Kanskje litt mer for de større.