Spikersuppe

Velskrevet, men begivenhetsløst og en smule selvtilfreds reisebok.

BOK: Reiseessayet – eller den klassiske dannelsesreisen – har en lang litterær forhistorie. I nyere tid satt Claudio Magris standarden i «Donau». Det er i denne tradisjonen matskribenten Andreas Viestad skriver, når han setter seg inn i sin elskede Cadillac deVille Sedan fra 1969. Han kjører fra Kiel, gjennom Tyskland, via Paris og til den lille franske byen Cadillac. En hovedsak er å sammenlikne USA med Europa: Fornuftige tyskere mot ufornuftige amerikanere. Teorielskende franskmenn mot praktiske amerikanere. «Schnitzel er tysk. Øl er tysk. Orden er tysk. Tyskere er tyske. Andre er det ikke», skriver Viestad et sted. Og viser at i Tyskland er nasjonalitet bygget på blod, og ikke på grenser slik som i USA.

Kult ideal

Viestad er Amerika-fan. Han bodde der noen år, og forteller han at «Ingen kunne skjønne hvordan jeg både kunne være en – etter amerikansk målestokk – rabiat liberaler og samtidig like køntri». Nå er jo denne politisk korrekte blandingen av høy og lav-kultur nærmest blitt et kult ideal for den yngre generasjon intellektuelle. Sånn sett er Viestad barn av sin tid. Også når han føyer seg inn i rekken av journalistforfattere, som skriver lekkert og lettlest, men kanskje en smule overfladisk. Viestad har gjort god research, og har mange interessante opplysninger å komme med. Han er i Frankfurt, der hele gamlebyen med tysk presisjon er gjenreist etter bombingen i 44. Og det gamle paradoksalt nok er mer moderne enn det nye. Han er i Verdun og reflekterer over skyttergravshelvete. Han er i det høyre-ekstreme Provence, og innom Nimes, der Ola-buksa – denim – kommer fra. Og han besøker den lille byen Saulieu, der en mesterkokk tok sitt eget liv da han mistet to poeng i Gault Millau. Matskribenten Viestad er god til å krydre, men råstoffet i denne boka er heller skralt. Turen gjennom Tyskland og Frankrike er nesten imponerende begivenhetsløs. Han prøver å få til et møte med Habermas som det ikke blir noe av. Han lider når han overnatter på et fuktig gjesterom hos en venninne av moren. Og han tilbringer en natt med datteren til en restauranteier. Resten er stort sett hoteller og veier og bil.

Parodisk

Nå er et kjennetegn på det klassiske reise-essayet nettopp å se det store i det lille. Men hos Viestad blir det nesten parodisk spikersuppeaktig. Da han kjører seg bort på vei til et Spa, minner det ham sporenstreks om en Kafka-fortelling. Mens han som en ørkenvandrer avslører at «Få ting er mer behagelig enn å få håret sitt vasket», etter en dags pause fra et luksushotell. Det har kanskje med kjemi å gjøre, men Viestads litt moralistisk selvtilfredse tone blir too much for denne leseren. Han fnyser gammelmannsaktig av ungdom som bruker brennevin til festing, når det i passe mengder er godt for fordøyelsen. Og han kommer med gode råd til det amerikanske folk «At millioner av amerikanere spiser frokost på Mc Donalds hver dag er for meg helt uforståelig. Hvorfor ikke gjøre som franskmennene: Ta en espresso og en croissant». Av dette forstår vi at det i hvert fall ikke er noe i veien med den utmerkede matskribenten Viestads gode smak.