VERSTING? Norsk Tippings Belago-terminaler er -  sammen med bingo og databingo -  verstingen på lista over vanedannende spill, skriver artikkelforfatteren. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
VERSTING? Norsk Tippings Belago-terminaler er - sammen med bingo og databingo - verstingen på lista over vanedannende spill, skriver artikkelforfatteren. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Spill for galleriet

Tiden er overmoden for at spillbransjen slippes inn i en lisensordning. Det vil være til det beste for spillere, frivilligheten - og hele Norge.

Meninger

Opphevelse av Norsk Tippings spillmonopol vil gå ut over de svakeste av oss. Mer spesifikt: de 22000 risikospillere vi har i Norge.

Det er beskjeden både Arbeiderpartiets familie- og kulturpolitiske talsperson Anette Trettebergstuen og administrerende direktør i Norsk Tipping, Torbjørn Almlid, har servert i media nå i førjulstida. Det er drøy kost. Fordi det smaker vondt - og fordi det er feil.

Det er hevet over enhver tvil at beskyttelse av mennesker med spilleproblemer er det viktigste elementet når en ny type spillpolitikk vurderes i Norge. Det er Trettebergstuen, jeg og Almlid skjønt enige om. Ikke overraskende mener Norsk Tippings direktør at dette blir best ivaretatt ved at nettopp Norsk Tipping fortsatt får ha monopol.

Da er det forståelig at han «glemmer» å nevne at en omfattende undersøkelse fra Universitetet i Bergen viste at Norsk Tippings Belago-terminaler - sammen med bingo og databingo - er verstingen på lista over vanedannende spill. Han roper heller ikke spesielt høyt om de tusenvis av nordmenn som daglig velger bort Norsk Tipping fordi produktet er for dårlig, og i stedet spiller hos uregulerte aktører med svært varierende rutiner for ansvarlighet.

For det er også hverdagen i det norske spillmonopolet.

Hvordan blir så situasjonen i et lisensregime?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Uavhengig av hva Norsk Tipping måtte mene, er det helt åpenbart at sikkerheten for spillere vil bli bedre ved at utenlandske spilloperatører må innordne seg felles statlige retningslinjer for ansvarlighet og forbrukervern. Selv om Almlid ser både fanden på veggen og trost i taklampa på Hamar, hersker er det bred enighet blant spillselskapene om at vern for såkalte risikospillere er alfa og omega.

Ingen bedriftsleder med vettet i behold ønsker seg en ny Bjarte Baasland-sak på samvittigheten. Biskopsønnen ble i 2008 dømt til fire års fengsel for bedrageri etter å ha spilt bort 60 millioner kroner på nettet.

I ComeOn!s høringsutkast til Kulturdepartementet har vi spesielt vektlagt vern av risikospillere, og argumentert for en felles utestengelsesordning av spilleavhengige på tvers av selskaper. I Danmark - som opphevet spillmonopolet i 2012 - har man eksempelvis etablert et slikt system i regi av det danske Lotteritilsynet med stor suksess. I dag klarer norske myndigheter å ha kontroll med ca. 50 prosent av alle som spiller online pengespill. I et velfungerende lisenssystem bør tallet kunne nærme seg 90. Det bør være gode odds for alle involverte.

Nå er det dessverre slik at ordskiftet om spillpolitikk og lisens i Norge skjemmes av propaganda og faktafeil. Å rydde opp i Trettebergstuen/Almlids rot er - for å bruke et kjent Hamar-uttrykk - «som å gjøre reint i en møkkakjeller». Det lar seg gjøre, men det er litt av en jobb.

Her er et ærlig forsøk:

•På bakgrunn av erfaringer fra Danmark hevdes det at et lisensregime vil gi mindre inntekter til gode formål selv om spillomsetningen øker.

FAKTA: Dette er ikke riktig og i beste fall tildekt frieri til frivillige lag og foreninger. Faktum er at omsetningen til Danske Spill (tilsvarende Norsk Tipping i Danmark) har gått ned, men at de økonomiske bidragene fra lisensinntekter totalt har gitt mer penger i den danske statskassa. Dette skyldes i hovedsak at odds- og kasinovirksomheten til Danske Spill ble skilt ut i eget selskap og skattlagt på lik linje med de nye lisensaktørene.

Danskene har i tillegg valgt å bruke noen av disse økte skattekronene på enkelte andre felles goder enn idrett, kultur og frivillighet. Hvis bedre skoletilbud og flere sykehjemsplasser mot formodning ikke går inn under begrepet «gode formål» hos Norsk Tipping, kan norske myndigheter ganske enkelt løses dette problemet ved øremerke disse inntektene til eksempelvis idrett.

•Trettebergstuen og Almlid ønsker at norske myndigheter skal bruke makt for å stoppe spillselskapers reklame og betalingsordninger.

FAKTA: En ønskedrøm. Medietilsynet meldte så sent som for to uker siden at det med dagens regler ikke finnes mulighet for å stanse TV-reklame for spill og lotteri så lenge dette sendes på fjernsynskanaler etablert i andre land enn Norge. Et forbud mot betalingsformidling har faktisk eksistert i seks år allerede, men fungerer i realiteten ikke når det gjelder onlinespill. I praksis går dette forbudet bare utover nordmenn som forviller seg inn på fysiske kasinorestauranter i Sør-Europa eller USA - og plutselig oppdager at kredittkortet deres ikke virker når familiemiddagen skal gjøres opp. En negativ konsekvens av forbudet er at spillselskapene bruker lovlige tredjepartsløsninger, som ikke lenger fanger opp om det spilles på kreditt.

Slik sett står problemspillerne svakere nå enn de gjorde før forbudet mot betalingsformidling

•Trettebergstuen og Almlid omtaler både utenlandske spillselskaper og TV-sendt spillreklame som ulovlig.

FAKTA: Dobbeltfeil. Selskaper som ComeOn! har i mange år vært lisensiert i EU og driver like lovlydig som Norsk Tipping. TV-reklamen kjøpes og sendes på fjernsynskanaler som drives fra utlandet, og er i tråd med hvert enkelt senderlands markedsføringslover slik EU krever. For ordens skyld: Norge er ikke medlem av EU, men inngikk allerede i 1993 en handelsavtale med den europeiske unionen som regulerer slike forhold.

Summa summarum er det fullt forståelig at Almlid og Norsk Tipping ønsker å hegne om sin monopolsituasjon.

Men argumentene fra Hamar er tynnere enn vårisen på Mjøsa. Og det fremstår unektelig noe søkt at Norsk Tipping, som de to siste årene har lansert mer enn 60 nye onlinespill for å møte konkurranse fra andre spillselskap og bruker godt over en halv milliard årlig i markedsføring for å få nordmenn til å spille mer, plutselig gråter for de spilleavhengige.

De gråter i virkeligheten for sin syke mor.

Tiden er overmoden for at spillbransjen slippes inn i en lisensordning. Det vil være til det beste for spillere, frivilligheten - og hele Norge. Kanskje bortsett fra en direktør på Hamar.