Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Spill krisa av scenen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I morgen starter Oslo-Filharmoniens Nord-Norge-turné med konsert i Bjørnevatn skoles aula i Kirkenes. Det skjer etter at det planlagte konsertlokalet, Fjellhallen, måtte omgjøres til flyktningmottak for kosovoalbanere.

  • Slik går heller ikke kulturlivet på 70 grader nord klar av krigens skygge. Men turneen markerer heldigvis også på andre måter at musikk og musikere ikke lever og virker i et vakuum. På hvert spillested - Kirkenes, Alta, Harstad, Narvik, Sortland, Kabelvåg, Bodø - skal unge lokale musikere, i Kirkenes også fra Murmansk, spille med orkesteret i Sjostakovitsjs «Festivalouverture», og lokale kunstnere og dekoratører har bidratt til de fysiske rammene rundt hver konsert.
  • Hvilken inspirasjon det må bety for en ung musiker å få ta plass i et orkester som har solgt innpå fire millioner plater, triumfert i New York, London, Wien og Salzburg, og som i løpet av noen måneder skal turnere i Sør-Amerika, USA og de europeiske storbyene! Sånn sett er Nord-Norge-turen like viktig som prestisjefylte utenlandsturneer, og det må være et krav at orkesteret også i framtida blir gitt anledning til å reise i hjemlandet.
  • «Myndighetene må innse hvilken enorm verdi vi representerer og bruke oss deretter. Særlig ungdom overøses i dag med søppel, mens kunst og kultur taper,» glødet nylig Mariss Jansons, dirigenten som gjennom 20 år har ledet orkesteret fram til posisjonen som ett av verdens ledende. Jansons' følelse av at Oslo-Filharmonien ikke blir verdsatt etter fortjeneste er forståelig, ikke minst ut fra hans lidenskapelige forhold til musikken, krav til perfeksjon og bristløse overbevisning om at kunst i sin alminnelighet og klassisk musikk i særdeleshet er livsviktigheter.
  • Når jeg likevel ikke deler Jansons' pessimisme, skyldes det følgende: Musikken lever som aldri før. Aldri har så mange mennesker hatt, og benyttet seg av, sjansen til å høre klassisk musikk via CD, radio, TV og konserter. Vi har ensembler og solister på høyt nivå, en musikkutdanning som fungerer, og opplever at et voksende ungt og fordomsfritt publikum tramper sjangergrensene paddeflate i sin jakt på musikkopplevelser. Det bærer bud om at den såkalte krisa i musikkbransjen gjelder bransjen mer enn musikken, og at musikernes beste svar fortsatt er å spille hele krisa av scenen.