Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Spillegalskap

Har du først blitt hekta, er det umulig å stoppe. Men at galskapen også skulle føre meg til en strippeklubb, hadde jeg aldri trodd.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg er høygravid og befinner meg på en luguber og helt sikkert ulovlig strippeklubb i nærheten av Youngstorget. Rundt meg står overvektige menn som jeg innbiller meg er trailersjåfører. De putter store pengesedler i trusene på lettkledde damer. De fleste av fordommene mine kommer til kort. Hvorfor jeg befinner meg her? Fordi jeg har fødselsdag, og han jeg er gift med ville gjerne gi meg en overraskelse jeg virkelig kunne sette pris på. Jeg er nemlig spillegal, og den eneste plassen der man uten videre kan spille Blackjack i Oslo, er på strippebarer.

ET BØRSNOTERT SELSKAP bestående av Den Norske Kreftforening, Olav Thon og Norsk lotteridrift har søkt om å få starte kasino i Oslo. Søknaden blir tilsynelatende seriøst vurdert. Jeg liker selvfølgelig ikke at mannen min frekventerer strippebarer under påskudd av å glede meg. Kanskje hadde det vært fint å heller kunne gå til et regulært kasino, uten nakne damer og feite menn som jeg innbiller meg er trailersjåfører, og samtidig kunne tenke at dette faktisk gavner kreftpasienter?

Eller kanskje hadde det ikke det? Her er min historie: Vi går forbi et kasino i Göteborg. Det er ikke et ordentlig kasino. Det er en halvdårlig restaurant som viser seg å inneholde flere spillebord enn matbord.

- Her går vi inn, sier mannen min

- Er du riv ruskende gal, sier jeg.

NEI, HAN ER IKKE GAL, han vil bare svi av hundre kroner, bare for å se hvordan det er.

Jeg nekter.

- Du kommer til å miste fullstendig kontrollen, sier jeg. - Du kommer til å spille opp alt vi har. Når man har en så slett karakter som deg, går man bare ikke på kasino.

Til slutt går jeg motvillig med på å gå inn mot at vi bare skal spise og ikke spille. Bare se.

Etter å ha spist en temmelig middelmådig flatbiff og fått to søte, klissete drinker på huset, begynner jeg å bli vennligere innstilt til virksomheten i naborommet.

- Du får lov til å spille for 100 kroner, sier jeg og føler meg storsinnet.

Vi går bort til et bord der de spiller Blackjack. Han vinner et par ganger. Jeg får to sjetonger verdt 40 kr i hånda og bestemmer meg for å starte for meg selv i den andre enden av lokalet. Jeg klarer meg utmerket. Is i magen.

Høyt spill. Formuen min passerer 100 kroner, så 200. Jeg aner ikke hvor lang tid det har gått. Jeg vet bare at jeg glemmer å drikke ølen min og at jeg er en del av noe stort, noe som er bedre enn øl, ja, bedre enn det meste. Croupieren blir skiftet ut. Jeg forestiller meg at det er fordi jeg har begynt å bli farlig. Jeg ser for meg at det sitter mafiamedlemmer fra Bosnia bak speilet og overvåker lokalet. De knipser med hendene og kaller den forrige croupieren inn på teppet for å spørre hva det var som gikk galt. Stopp henne for enhver pris, sier de kanskje.

Men det nytter ikke. Mitt hell er det tilsynelatende ingenting som kan få slutt på. Jeg nærmer meg 1000 kroner.

- Ä r det fortfarande samma hundralappen, spør croupieren.

Jeg nikker.

DET HAR TATT NOE SLIKT som sju timer. Min ektemann er for lenge siden ferdig med sin egen hundrelapp og vil gå tilbake til hotellet. Jeg synes det høres fullstendig absurd ut å forlate spillebordet nå som alt går så bra. De bytter croupier igjen. Karene fra Bosnia er tydeligvis utålmodige. De setter inn nådestøtet. Denne gangen skal jeg få meg en som taler mitt eget språk, som de sier. En ganske døv fyr fra Vennesla overtar kortstokken. Noe av magien forsvinner. Jeg sanser umiddelbart at dette kommer til å gå dårlig. Det tar ikke mer enn ti minutter å tape alt. Det er umulig å fatte det som skjer. En æra er over. Jeg blir kastet inn i et fryktelig vakuum. Disse bosnierne burde holdt seg hjemme.

Noen drar meg ut av kasinoet. Jeg roper at jeg vil spille mer, at jeg må i en minibank.

- Nå!

Idet jeg kommer til meg selv er jeg på hotellet. Det er midt på natta og jeg får ikke sove. Knekter og kløver svever foran øynene på meg. Jeg står opp og går rastløst rundt i rommet. Jeg begynner å forstå at Las Vegas har den største selvmordsprosenten i hele USA. Jeg kommer aldri til å få sove igjen. Det er da jeg kommer over den. I hotellmappen finner jeg en folder der det ligger en bong på 20 kroner som kan brukes i hotellets kasino. Det er selvfølgelig stengt, men åpner klokka tolv neste formiddag. Med denne vissheten legger jeg meg til å sove.

NESTE MORGEN forsøker min ektemann å få meg med på en bokmesse som er det opprinnelige formålet for reisen vår. Jeg forklarer at det er umulig. Jeg sier at jeg har bestilt time hos frisøren og springer ned for å stille meg i kasinokø. Det er ingen kø. Klokka er ett minutt på tolv og det er ikke noen i lokalet. Jeg strener bort til croupieren og leverer bongen min. Jeg tenker at den kommer til å vare lenge, at den kommer til å formere seg og bli til tusenvis av kroner. Den blir ikke til det. Croupieren ser dumt på bongen og lurer på om det er alt. Hun stokker og stokker og allerede før jeg har fått satt meg ned er bongen borte. Jeg springer i minibanken rundt hjørnet og tar ut 500 kroner. På ganske kort tid er de borte de også. Heldigvis er det på tide å reise hjem.

- Det var ikke mye til frisør, sier min ektemann idet vi kjører over Svinesund.

- Jeg har bare stusset det, sier jeg.

- Kostet det virkelig 500 kroner?

- Frisører tar mye mer betalt i Sverige enn hjemme, nikker jeg og tenker med en viss lettelse på at kasinodrift er ulovlig i Norge.

Der og da aner jeg lite om at jeg fra nå av er underlagt et liv på lyssky steder som for eksempel strippeklubber. Danskebåten er heller ikke bare bare i vintersesongen.

DAGENE GÅR selvsagt på et vis. Jeg bruker en del tid i min lokale Kiwi-butikk. Enarmede banditter er ikke så verst, omtrent som metadon, innbiller jeg meg. Det er ikke alle som vet det, men faktisk er det mulig å tape 400 kroner i sekundet på slike maskiner, så hver gang Røde Kors ringer for å spørre om jeg vil kjøpe lodd, kan jeg med god samvittighet svare at jeg har gjort mitt.

Ikke det at jeg er typen som gråter over spilt melk, men jeg har faen meg gjort mitt.