Spillegledens triumf

Andrew Manze gjenerobretpodiet for musikk som øyeblikkets kunst.

RISØR (Dagbladet): Kan man leke seg gjennom konsert etter konsert, og likevel framstå som en seriøs musiker? Barokkfiolinisten Andrew Manze kan i hvert fall, aller helst med Richard Egarr ved sin side på cembalo.

Sammen har de gjort Risør kammermusikkfests første dager til en sann fryd, som hyllest til spillegleden når musikere er samlet om et felles mål.

Fantastisk

Én ting er at Andrew Manze besitter en teknikk som får selv de vanskeligste passasjer til å klinge lekende lett. Det kan enhver forsikre seg om som har fulgt ham på platefronten. Men framfor alt er han podiemusikeren som glimter til hver gang han får anledning til å gjeninnføre improvisasjonens frihet i barokkmusikken som han er spesialist på.

Derfor er han også en så fantastisk orkesterleder. Det fikk vi høre da han og Richard Egarr førte an i Johann Sebastian Bachs konsert for fiolin og cembalo i c-moll, i Risør kirke. Men slett ikke med de unge musikerne Risør Festival Strings på slep. For dette var samspill på felles grunn, med et trøkk som fra et samkjørt band.

Men Manze råder også over de mest delikate og finstemte virkemidler på instrumentet sitt.

Perfekt timing

Han setter ofte an helt uten vibrato, så vidt over høregrensen. Da kan det lyde som av den ru følelsen når en hånd varsomt stryker over bar hud, en hel uttrykksverden bare det, før Manze intensiverer frasen og fører den helt til ende med løftet fra et vibrato som sjaltes inn akkurat til rett tid.

I dette spennet utfoldet Manze og Egarr seg i Rådhuset, og presenterte Bachs musikalske verden slik at den ble til å fortape seg i.