Spiller presidenten noen rolle?

- USAs utenrikspolitikk vil ikke påvirkes av person.

Forskjellene mellom McCain og Obama er gjenstand for enorm oppmerksomhet i norsk og utenlandsk offentlighet. Det er forståelig. USAs utenrikspolitikk er noe hele verden må forholde seg til. Derfor angår valget av USAs president oss alle. Av den grunn er debatten om hvem av kandidatene som foreskriver den beste utenrikspolitikken tidvis opphetet.

Men er denne debatten i det hele tatt relevant? Vil det, når alt kommer til alt, gjøre noen forskjell om USA velger McCain eller Obama? Eller er USAs utenrikspolitikk snarere forutbestemt? Mye tyder på at forskjellene mellom McCain og Obama har mindre å si for USAs utenrikspolitikk enn vi har en tendens til å tro. Personfokuseringen tilslører at strukturelle forhold legger betydelige føringer på hva USA foretar seg i verden.

I diskusjonen om betydningen av ulike presidentkandidaters personlige kvaliteter finnes en interessant ekstremposisjon, nemlig at kandidatenes egenskaper er bortimot uvesentlig for politikken som føres. I så fall er politikere å sammenlikne med utbyttbare automater: Alle opptrer identisk. Hvis dette er riktig, bestemmer omstendigheter av ulike slag hva slags politikk som blir iverksatt. Har denne ekstremposisjonen noe for seg hvis man vil forstå USAs utenrikspolitikk? Absolutt.

For det første er amerikanske interesser personuavhengige og konstante. Sikkerhet, økonomisk velferd og godt omdømme er verdier enhver stat, også USA, trakter etter. Enhver amerikansk president vil være varsom med å føre en politikk som risikerer å undergrave slike verdier. Det gjelder for McCain likeså mye som for Obama. Det er dessuten stor enighet i USA om at den amerikanske samfunnsmodellen er forankret i verdier, så som frihandel, individuelle rettigheter og demokrati, som det er grunn til å gjøre tilgjengelige for flere. Ideen om at utbredelse av slike verdier er i USAs interesse, ville begge kandidatene slutte seg til, i likhet med samtlige av etterkrigstidas presidenter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det andre er ressursene, i vid forstand, som kan trekkes ut av USA begrensede. Dette dreier seg om økonomi, men også om mindre håndgripelige ressurser som innbyggeres motivasjon til å verve seg til militærtjeneste. Økonomi og psykologisk offerberedskap er forhold presidenten bare i begrenset grad rår over. Like fullt innskrenker slike faktorer neste presidents handlingsrom. I kombinasjon vil både kostnadene og mannskapsknapphet sannsynligvis presse både McCain og Obama til å avvikle store deler av den militære innsatsen i Irak i løpet av sin første periode. Hva de enkeltvis måtte mene om saken er av mindre betydning. Ressursbegrensninger tvinger beslutningen om tilbaketrekking fram.

For det tredje er handlingsfrihetene i internasjonal politikk begrenset, særlig fordi man er usikker på, men samtidig prisgitt, andre staters oppførsel. Obama får mye oppmerksomhet blant annet fordi han har lansert målsettinger, som hvis de virkeliggjøres, potensielt kan få stor betydning for framtidig internasjonal samhandling. Han har tatt til ordet for reform av FNs sikkerhetsråd, avskaffelse av atomvåpen og global reduksjon av klimagasser. Dette er gode, men urealiserbare forsett. Ambisiøse initiativ av denne typen støter nesten bestandig på uoverstigelige kollektive avmaktsproblemer. Frykt for at andre parter jukser, og fristelsen til selv å jukse, undergraver mange mellomstatlige initiativ av denne typen, helt uavhengig av personene som er involvert.

Et aktuelt eksempel illustrerer overstående poeng: 11. august i år uttalte både McCain og Obama seg om Russlands opptreden i konflikten med Georgia. Deres uttalelser kan gi innblikk i hvordan de vil resonnere i liknende situasjoner som president. Rett nok var det fellestrekk å spore. Begge fordømte russisk aggresjon og ulydighet mot suverenitetsprinsippet og betraktet Russlands framferd som et vendepunkt av historisk betydning. De manet innstendig Russland til moderasjon.

Samtidig kom forskjellene mellom kandidatene klart til uttrykk. I tillegg til å være rikere på detaljer, var McCains uttalelser markert mer kompromissløse. Han betraktet russisk bruk av militærmakt som et betegnende eksempel på landets ønske om større innflytelse i verden og tolket krigen som første episode i en vedvarende konflikt mellom Russland og Vesten.

KJEMPER: Barack Obama og John McCain er rivaler i presidentvalget. Men betyr det så mye for utenrikspolitikken hvem som leder USA, spør Johannes Bø. Foto: AFP/SCANPIX
KJEMPER: Barack Obama og John McCain er rivaler i presidentvalget. Men betyr det så mye for utenrikspolitikken hvem som leder USA, spør Johannes Bø. Foto: AFP/SCANPIX Vis mer

Til sammenlikning var Obamas respons mer imøtekommende. Hans kritikk ble ledsaget av en svak optimisme. Ved å insistere på at vennskapelig stormaktssamarbeid med Russland var USAs framtidige mål, signaliserte han at konflikten om Georgia ikke nødvendigvis speilet en permanent konflikt mellom Russland og USA.

På tross av påtakelige substansielle forskjeller var likevel politikken kandidatene foreskrev praktisk talt identisk. McCains tøffe retorikk ble ikke fulgt opp av forpliktende militære sikkerhetsgarantier til Georgia. I stedet pekte begge kandidatene på alternative metoder for å stagge russisk framferd: Vurdere Russlands kandidatur til internasjonale institusjoner som WTO, utvikle handlingsplanen for framtidig Georgisk NATO-medlemskap, yte humanitær assistanse og involvere FN i bileggingen av konflikten. De åpenbare forskjellene i perspektiv ble utvisket når konkret politikk skulle utformes. Situasjonen viste seg å være viktigere enn personen.

Tilsvarende vil det sannsynligvis være med mange andre utenrikspolitiske stridsspørsmål der Obama og McCain er uenige: Trolig vil verken McCain eller Obama gå til krig mot Iran for å forebygge iranske atomvåpen. Begge vil se sivilbefolkning lide som følge av diktatorisk brutalitet, la oss si i Burma, uten å gripe forpliktende inn. Ingen av dem vil ratifisere avtalen som binder USA til Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Ingen av dem vil stanse utviklingen av et amerikansk missilforsvarsskjold.

For mange formål gir det faktisk god mening å betrakte USA som en sort boks. Å velge president er som å velge størrelsen på desimaltallet, når heltallet er gitt. Så lenge vi kjenner mulighetene og begrensningene USA forholder seg til, trenger vi ikke vite hvem som styrer eller hva presidenten står for for å ha en begrunnet mening om hva som kommer til å bli amerikansk politikk.

Dette resonnementet fortegner sannheten. Ideen om at kandidatens personlighet og unike tankegang påvirker politikken er absolutt også holdbar. Det er mange eksempler på at individuelle karakteristika påvirker hva som skjer. Historien hadde unektelig tatt en annen retning hvis utvalgte enkeltpersoner hadde blitt byttet ut. Muligens er den sittende presidentens Irak-politikk et eksempel på det. Men i personfokuserte valgkamper, som den som for tida pågår i USA, er det likevel verdt å tone ned, snarere enn å understreke, betydningen av den enkelte kandidats individuelle særtrekk i utenrikspolitikken.

Spiller presidenten noen rolle?