Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Spillestil og psykologi

«Kanskje vitenskapelig funderte spilleprinsipper, som angivelig skal være effektive, blir ineffektive når de anvendes på tenkende og følende individer?»

Det norske landslaget i fotball gjennomførte nylig sitt tredje mesterskap på rad uten å innfri spillemessig. I media har forklaringene hittil spunnet rundt gamle emner som manglende ferdigheter, mislykket formtopping og feil spillestil. En alternativ forklaring kan finnes i relasjonen mellom den norske spillestilen og spillernes psyke.

«Jeg er redd for psykologisering av fotballen.» Egil «Drillo» Olsen, opphavsmannen til spillestilen landslaget rendyrker og som resten av verden forakter, er skeptisk til overdreven bruk av psykologiske forklaringsmodeller i fotball. Den norske spillestilen er da også basert på vitenskapelige undersøkelser av lagsystemer og ikke enkeltspillerens tanker og følelser. En slik logisk-matematisk tilnærming kan være utilstrekkelig fordi prestasjon i fotball ikke bare handler om formasjoner, bevegelsesmønstre og grad av gjennombruddshissighet. Heller ikke løpskapasitet, pasningsferdigheter og duellstyrke er nok. Hvis ikke spillernes hoder er med, blir det fotballfaglige meningsløst. Et sentralt spørsmål blir derfor om «verdens mest effektive spillestil» også er psykologisk effektiv? Kanskje vitenskapelig funderte spilleprinsipper, som angivelig skal være effektive, blir ineffektive når de anvendes på tenkende og følende individer?

Enkelte trekk ved landslagets spillestil gir Norge psykologiske fortrinn. Den fasttømrede spillestilen gjør det lett for spillerne å vite hva de skal gjøre i hver enkelt situasjon. Spillerne vet hva de skal se etter, og de har klare retningslinjer og prioriteringer for sine valg. Alle tenker likt. Med ballen i eget lag kan Myggen og Ole Gunnar Solskjær dermed være de nødvendige tiendedelene foran motstanderen i forhold til hva som kommer til å skje. Disse fordelene gir et godt grunnlag for samhandling, der spillerne opptrer som en samlet enhet, ikke en og en. Ulempen er selvfølgelig at motstanderne også etter hvert vet hvordan Norge spiller.

Landslagets spillestil er videre, som kanskje den eneste i verden, dokumentert effektiv gjennom vitenskapelige undersøkelser. Kombinert med tidligere suksess gir dette en trygghet på at systemet er bra. En trygghet som igjen gir stor kollektiv selvtillit. Vi har gjort det før, og vi kan gjøre det igjen. Selvtillit er imidlertid situasjonsspesifikk, og Sembs gutter profitterte derfor ikke optimalt på dette under EM. Manglende mesterskapssuksess gjør at Norge fortsatt manglet den nødvendige tryggheten på egen prestasjonsevne. En trygghet lag som Italia har i bøtter og spann. Et lag vi slår lett utenfor mesterskap, men som få uker etter er sekunder unna å bli europamestere.

Drillo-stilen er ekstrem. Norge spiller ekstremt gjennombruddshissig i angrep og ekstremt soneorientert i forsvar. Dette har gitt oss en egen identitet. Andre synes vi er rare, annerledes og forkastelige i spillestilen. Under Egil «Drillo» Olsens ledelse sveiset dette oss sammen og ga oss følelsen av at Norge spilte mot resten av verden. Gevinstene kunne tas ut i form av stor gruppetilhørighet, bedre lagånd og ofte høyere motivasjon. På mange måter har imidlertid dette vært direkte knyttet til Drillo selv. «The mad professor» var i seg selv identitetsskapende. Semb er ikke like ekstrem, verken i spillestil eller som person, og denne effekten er derfor redusert.

Av klarere negativ art er at landslagets spillestil med sitt faste system og rigide organisering av spillernes handlinger kan være uheldig for enkeltspillerens opplevelse av frihet og selvstendighet. Spillerne forsvinner lett i systemet. Nyere motivasjonsteori antyder sterkt at menneskets selvbestemmelse og frie utfoldelse er avgjørende for både trivsel og prestasjon på sikt. Spørsmålet er om landslagets spillestil håndterer spillerne som selvstendig tenkende aktører med egne meninger og valg eller som passive sjakkbrikker styrt utenfra? Det er lett å tenke seg landslagets kamper som et parti sjakk. Spillerne behandles som mekaniske brikker uten noen egen verdi ut over bidraget til oppfyllelsen av systemets ideal. I motsetning til sjakk kan dette være problematisk i fotball fordi bønda fra nord faktisk kan tenke!

Knyttet til dette er også landslagets ensidige vektlegging av resultater, på bekostning av underholdning. Det er det samme hvordan man spiller bare det fører til seier. I boka «Drillo», av Odd Harald Hauge, nærmest latterliggjør Egil Olsen andre motiv: «Jeg tror ikke noen blir glade av å tape. Derfor er det bare resultater som teller, annen glede er bare jug.» I praksis betyr dette at landslaget forsaker ballbesittelse til fordel for gjennombruddet. Ballen skal så fort som mulig framover, ofte over, og ikke gjennom, midtbanen. Først og fremst har slikt spill blitt kritisert for manglende underholdningsverdi. Publikum lar seg tradisjonelt lettere glede av elegante avdriblinger og pasningskombinasjoner på midtbanen enn av Flo-pasninger og Leo-løp. Ikke mindre viktig er imidlertid spillernes egne opplevelser. Mindre ballbesittelse gir færre muligheter til å utfolde seg med ballen. Dette er problematisk fordi ballen definerer leken. De norske spillerne får dermed sjelden være med å leke.

At godt betalte toppidrettsutøvere skal leke kan for noen virke uforståelig. Blant moderne vestlige mennesker oppfostret i den protestantiske arbeidsetikk kan lek virke både skammelig og forbundet med synd. Det går ikke an å leke når en er på jobb. Det er kun hardt arbeid som gjelder i den norske folkesjela. Faktum er imidlertid at forskning på idrett, psykologi og prestasjon støtter bruk av lek. Lek er da forstått som opplevelse av spillet som et mål i seg selv, uavhengig av eventuelle konsekvenser som resultat eller medieomtale. Det motsatte, ekstrem resultatorientering, er vanlig i toppidrett, men altså ikke nødvendigvis like lurt. Studier viser gjennomgående at den korteste veien til resultater ikke alltid er å fokusere på resultater. Å fokusere på opplevelse og læring regnes som langt mer effektivt.

Den ekstremt resultatfikserte spillestilen kan lett føre til et resultatorientert gruppeklima som igjen har en rekke uheldige konsekvenser. Uheldig fordi fokuset lett vandrer bort fra prosessen der og da, til eventuelle konsekvenser av handlingens eller kampens utfall. Tore André Flo kan begynne å tenke mer på konsekvensene av å misse en stor målsjanse enn på det som må til for å sette ballen i mål. Veien er da kort til prestasjonsangst, lav selvtillit og konsentrasjonsproblemer. Det samme gjelder dyrkingen av defensiv organisering så typisk for resultatorienterte Norge. Overdrevent fokus på å forsvare seg gjør spillerne defensive også i tankegangen. De tar færre sjanser, tør mindre og blir reddere for å mislykkes. André Bergdølmo venter et ekstra sekund på å ta løpet opp langs sidelinjen, Dan Eggen header langt og hardt i stedet for å levere ballen til umarkert medspiller og Myggen lar være å spille på medløp i midtbaneleddet fordi risikoen er for stor.

Ut fra dette skulle det være tydelig at det ikke i seg selv er noen motsetning mellom effektiv og underholdende fotball. Såkalt underholdende fotball (definert som ballbesittelse) kan, nettopp i kraft av å spille på emosjonelle og motivasjonelle strenger hos spillerne, også være effektiv. Tilsvarende kan såkalt effektiv fotball (definert som gjennombruddshissig), være ineffektiv fordi den kan gi defensive tanker, dårlig motivasjon og lav trivsel. Dette betyr imidlertid ikke at Norge nødvendigvis bør velge en ballbesittende spillestil i framtiden. Det betyr heller at systemer ikke kan vurderes isolert uten hensyn til menneskene systemet består av.

Norske

spillere

får sjelden

leke

Ikke alltid

best å

fokusere

på resultater

fotball

Det norske landslaget i fotball for herrer er ikke akkurat elsket rundt om i verden for sin spillestil. Den er effektiv og resultatorientert, ofte lite underholdende. I denne kronikken drøfter Geir Jordet nærmere om den er så mye mer effektiv i forhold til andre spillestiler, som også er underholdende. Jordet er stipendiat ved Norges idrettshøgskole og idrettspsykologisk rådgiver.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media