Spillestildebatt – strålende!

I ly av innlegget «Drillos bakholdsangrep» av Andreas Morisbak (Dagbladet, 07.08) og Egil Olsens svar «Bortkasta å diskutere spillestil?» (08.08.) blåser det på nytt opp til spillestildebatt i Norge. Jeg hilser debatten velkommen. Diskusjon og påfølgende refleksjon gjør sitt til at vi ikke bare reproduserer kunnskap, men videreutvikler den.

Det er en kjensgjerning at vi er «få» her i landet og vi befinner oss på en internasjonal arena der svært mange vil prestere. Norges Fotballforbund og klubbene jobber hardt og målbevisst med sportslig utvikling. Det er tatt kvantesprang i mange deler av profesjonaliseringen av norsk fotball, spesielt på områder som anleggsutvikling og kommersialisering. Dog må fotballfaget og fagets støttefunksjoner (fysiske trening, medisin, coaching, ernæring, analyse og mental trening) alltid komme først.

I tillegg må vi prioritere spillerutvikling. Flere prosjekter er satt i gang og andre er i støpeskjea for å skape enda flere gode spillere for framtida. NFF er også i gang med å evaluere hele utdanningssystemet med tanke på videreutvikling. Med utgangspunkt i vår fotballkultur, våre verdier og med vår fotballforståelse som ballast, skal vi skal leite med lys og lykt etter kunnskap der den finnes, nasjonalt og internasjonalt.

Den «moderne norske fotballforståelsen» så dagens lys tidlig på 1970-tallet. NFFs Trenerkomitè med blant annet Andreas Morisbak, Nils Arne Eggen og Egil Olsen søkte impulser utenfra. Stort sett ble de hentet fra England. 70-årene markerte inngangen til en periode med «taktisk» slagside. En satte fokus på spillerens valg, den taktiske siden av fotballferdigheten. Parallelt ble det gjort læringsteoretiske og pedagogiske grep. Fra å jobbe med fotballferdighet isolert, ble både valg og utførelse knyttet til utvikling av fotballferdigheten.

Utover på 80-tallet skjedde det en retningsendring. Norske spillere ble «mistenkt» for å ha dårligere «teknikk» enn sine motstandere. Norske trenere på studietur i Europa kunne observere at mye av treningstiden i toppklubbene bestod av «drill» og teknisk trening. Impulsene utenfra bidro til å kaste lys på «teknikkens» betydning for å høyne ferdighetsnivået i norsk fotball.

Egil «Drillo» Olsen tok over det norske fotball-landslaget i 1990. Med Drillo og landslaget kom et nytt paradigmeskifte. Med utgangspunkt i kampanalyseforskning ble en spillestil utviklet med bærebjelkene; reindyrket soneforsvar, gjennombruddshissig angrepsspill, og ulike komplementære ferdigheter i laget (spisskompetanse). Drillo kaller selv elementene i sin fotballfilosofi for «stjålet gods»; fra Herman Chapman, fra Charles Reep. Stilen var kontroversiell, både her hjemme og internasjonalt, men var sterkt medvirkende til en voldsom sportslig suksess. Den «norske» stilen ble også gjennomført på A-landslaget, kvinner (blant annet VM-gull i 1995, og OL-gull i 2000), på U21-landslaget, menn (EM-bronse i1998), og på A-landslaget, menn (EM-sluttsspill i 2000, play off i 2003).

Samtidig skapte Nils Arne Eggen sitt Rosenborg. Med fotballfaglig- og pedagogisk innsikt på høyt nivå, og med teoretisk ballast fra sosiologien, introduserte han et nytt begrep, og en ny dimensjon på banen: Relasjonelle ferdigheter. Gjennom strålende prestasjoner og resultater i Norge og i Europa billedligjorde Rosenborg hvordan et lag kan oppnå resultater gjennom ferdigheter en besitter sammen.

I dag er den rådende holdningen at fotballferdighet er å velge og utføre fornuftig i selve spillsituasjonen. Skal vi prestere må spillerne og følgelig laget inneha både individuelle, relasjonelle, og strukturelle ferdigheter. Disse ferdighetene er med andre ord ikke konkurrerende, men gjensidig avhengige av hverandre.

Åge Hareide har tatt landslaget til ett play off (2005) og har gode sjanser for å nå EM-sluttspillet i 2008. Dette til tross for at norske klubblag presterer ujevnt på den internasjonale arena og færre norske spillere – enn på 90-tallet – spiller ute i Europa. Bjarne Berntsen og A-landslaget for kvinner deltar i VM i Kina i september.

Diskusjon, refleksjon, og påfølgende målbevisst jobbing på alle plan i fotballfamilien vil gi Åge Hareide og Bjarne Berntsen enda flere spillere å velge i.

I så henseende hilser jeg en spillestildebatt velkommen. En kontinuerlig debatt rundt spillestil og hva som egentlig er «god fotball» og god fotballferdighet er en forutsetning for å gjøre norsk fotball enda bedre.

Det er tatt kvantesprang i norsk fotball