Spillet for deg med tykk hud og tålmodighet

Vi ser på «Darkfall Online».

SNIKTITT: Det er umulig å skjule at «Darkfall Online» først og fremst er myntet på erfarne brukere av massive onlinespill. Her er ikke mange hjørner kuttet for å gjøre plass til de som ønsker seg kortest mulig vei til målet. Darkfall er hardt, røft, utilgivende, tidkrevende og utfordrende.

Det er nettopp fordi spillet inneholder mange spiller-mot-spiller-entusiasters våte drømmer at «Darkfall» i stor grad blir slik. I kamp gjør du skade på dine venner hvis du treffer dem, hvis du blir drept kan hvem som helst loppe deg for alt du har på deg, den enorme verdenen er sømløs og mer som en sandkasse enn de fleste andre massive onlinespill og det er spillerne som er verdens ubestridte hovedelement.

Utvikler Aventurine bader ikke i ressurser, noe du spesielt kan se gjennom spillets mangel på markedsføring, mangel på testing, mangel på informasjon, og lange utviklingsperiode, men de forsøker med «Darkfall» å skape noe unikt som de vet ikke vil fenge alle typer spillere, men i stedet fokusere på å tilfredsstille så mange spillere som de kommer til å ha serverkapasitet til.

Det er godt å ha alt dette klart for deg i tankene før du trer inn i «Darkfall»s verden, for hvis du ikke gjør dette har du litt av et sjokk i vente.

Rått Det første som slår deg med «Darkfall» er alle småtingene. Menyene er rare, gjenstandene er upolerte og har ikoner som stammer fra en annen æra, animasjonene er hakkete og urealistiske og de grafiske omgivelsene er fulle av rette linjer og skarpe hjørner.

Det neste du legger merke til er de merkelige kartene, med svært få navngitte personer og steder, som i tillegg er vanskelige å finne. Neste underfundighet er det konstante skifte mellom førsteperson og tredjepersons. Synsvinkelen setter du selv gjennom dine handlinger. Når du løper rundt med bue eller tryllestav ser du verden fra et førstepersonsperspektiv og når du skifter til nærkampvåpen ser du alt fra et tredjepersonsperspektiv.

I tillegg har spillet to forskjellige moduser — en kampmodus og en menymodus. I kampmodus bruker du enten magi, bue, nærkampvåpen eller ressurssamlingsredskaper, mens du må bytte til menymodus ved et høyreklikk hvis du ønsker å se hva du har på deg, hva du har i sekken, hvilke oppdrag du har, hvor sterke evner du har, eller alle de mange andre av spillets menyer som du alle ser i førstepersonsperspektiv. På denne måten blir spillet stykket opp i forskjellige verdener, noe som slett ikke er enkelt å venne seg til med det første.

Neste godt merkbare element er hvordan bruk av evner fungerer. Du må enten lade riktig evne eller riktig redskap eller våpen gjennom en talltast, for så å utføre den valgte handlingen med venstre museknapp. Skal du kaste en formel må du for eksempel først ta tryllestaven i hånden, så lade den formelen du ønsker å kaste og så aktivere den med musa.

Tungvint
Du skjønner raskt hvor tungvint alt er i «Darkfall». Det er tungvint å finne handelsmenn på kartet, tungvint å finne en bank hvor du trygt kan lagre dine gjenstander, tungvint å drepe fiender, tungvint å løpe gjennom den enorme verdenen, tungvint å plukke opp utstyr fra falne fiender, tungvint å bruke menyer, tungvint å ordne innholdet en har i sekken, tungvint å samle inn ressurser, tungvint å lage utstyr eller gjenstander selv, og en hel haug med andre tungvinne oppgaver som kan være et slit å utføre.

Det er rundt dette punktet det slår deg at det er nettopp slik spillet er ment å være. «Darkfall» er ikke som din snille tante som står klar med plaster og blåser på kneet ditt hvis du har slått deg, det er i stedet den slemme onkel som kaster deg ut i det iskalde vannet fra brygga, for å finne ut om du virkelig kan svømme.

I dette spillet står ikke små gobliner lydig og utveksler slag med deg til en av dere er døde. I stedet sprinter de unna deg, skifter fra sverd til bue eller løper for å hente hjelp før det dør for ditt sverd. Dine fienders kunstige intelligens er svært god i «Darkfall».

Nådeløst
Det kan være vanskelig å bekjempe selv ganske svake fiender, for de kommer sjelden alene og de bytter taktikk og våpen konstant. Det å helbrede seg selv under eller etter en kamp er heller ikke noen lett sak, så i mange kamper må du være klar til å sprinte unna når som helst for å finne deg et sted å hvile. Å hvile tar tid selv om det helbreder dine skader og din utmattelse, men i «Darkfall» er det ikke lurt å tømme sin utholdenhet eller bli hardt skadet i en kamp.

For neste lekse «Darkfall» lærer deg er at det ikke er goblinene, koboldene eller trollene som er dine hovedfiender, det er nemlig de andre spillerne. Det er som oftest lett å unnslippe spillstyrte fiender når du har lite livspoeng igjen, men andre spillere er noe helt annet. Siden verden er helt åpen og hvem som helst kan ferdes stort sett hvor som helst, er det svært få steder du er trygg for andre spillere som er ute etter å drepe deg.

I «Darkfall» står kamp mellom rasene sentralt og når du møter spillere som ikke er fra din allianse må du være klar for å løpe eller kjempe til døden. Dette er noe jeg lærte raskt i «Darkfall», for etter jeg hadde samlet meg opp en god del ok utstyr, våpen og helbredelsesdrikker dro jeg ut for å slakte flere gobliner. Med godt utstyr gikk kampen mye lettere og jeg klarte nå å ta to eller tre av dem om gangen. Jeg samlet meg opp utstyr fra goblinkampene og slaktet dem igjen og igjen.

Midt i en spesielt vanskelig kamp forsøkte jeg å drepe to gobliner før de drepte meg. Det var da jeg hørte en merkelig lyd fra vannet bak meg, men jeg tenkte ikke mye over det og fortsatte kampen mot goblinene. I det jeg drepte en av goblinene snudde jeg meg rundt og så at tre fiendtlige spillere på store leopardlignende ridedyr kom i full fart mot meg. Jeg sprintet det jeg maktet tilbake mot byens trygghet, men ble nådeløst slaktet i løpet av få sekunder og loppet for alt jeg hadde.

Hjelpeløs alene
Denne leksen lærte meg at jeg var fullstendig hjelpeløs alene. Det var ikke få ganger i starten jeg ble grisebanket av totalt overlegne fiendtlige spillere og ranet for hva jeg hadde på meg. I tillegg til spillere som er naturlige fiender på grunn av sin rase, finnes det også store trusler fra spillere som i utgangspunktet er ment å være på ditt eget lag. For spillere kan med vilje drepe andre spillere fra sin egen rase. Dette gjør dem til lovløse slik at stort sett alt og alle kan angripe dem, men det gjør dem også i stand til fritt å angripe alle som ikke er i deres klan eller gruppe.

I tillegg kan hvem som helst hoppe inn i ditt pilskudd eller sverdslag, slik at de tar skade av det. Dette gjør at hvem som helst kan angripe deg uten negative konsekvenser, så det er best å være konstant på vakt. Etter at jeg hadde lært alt dette var det klart at neste skritt på veien måtte bli å finne meg en klan slik at jeg kunne se mer av hva dette spillet hadde å by uten å bli drept hver halvtime.

Samarbeid
Du kan samle inn ressurser, lage utstyr, lage trylledrikker og gjøre noen små oppdrag rundt hovedbyene alene, men hvis du skal våge deg ut for større bragder må du belage deg på å være et lett bytte hvis du ferdes alene. «Darkfall» ikke er et godt valg for de som ønsker å være alene det meste av tiden, til det er spillet rett og slett for krevende og vanskelig.

Dette er og blir et spill som i høy grad blir definert gjennom de gruppene og klanene du befinner deg i. Svært mye av spillet vil i lengden dreie seg rundt kamp mellom klaner om territorier og baser. Med dette i tankene gikk ferden til spillets forum for å finne en passende klan. Jeg fant en, registrerte meg, gikk gjennom et langt spørreskjema for å beskrive mine kvalifikasjoner og ventet så på at dagene skulle gå før jeg hørte noe.

Etter ikke mange minutter fikk jeg en beskjed inne i spillet fra klanens leder, og det gikk ikke lang tid før jeg møtte hans gruppe med spillere. Av dem fikk jeg våpen, rustninger og helbredelsesdrikker og så løp vi ut for å finne fiender å slakte. Denne gangen var det min tur til å være med i en gruppe godt bevæpnede mordere som overfalt intetanende spillere og loppet dem for alt de hadde, og det var helt klart mye bedre å oppleve spillet fra denne siden av matkjeden.

Alle mine nye venner holdt til på den andre siden av verden, så hvis det skulle bli lettere for meg å spille med dem burde jeg også ta turen dit. Uten noe ridedyr måtte jeg ta beina fatt, og turen over den enorme sømløse verdenen var en jeg visste ikke ville bli noen spøk. Jeg løp og løp og løp. Etter noe som måtte begynne å nærme seg en time hadde jeg ikke langt igjen til mitt forgjettede mål. Det var da jeg plutselig ble innhyllet i flammer og registrerte at mine livspoeng forsvant som dugg for solen.

Jeg sprintet det jeg maktet og skjønte raskt at jeg hadde fått en drage på nakken. Dragen fløy over meg og sprutet ild med jevne mellomrom. Jeg løp, svømte, gjemte meg under trer og forsøkte febrilsk å riste av meg beistet, men det gav seg ikke og jaktet på meg i mer enn ti minutter. I et siste forsøk sprintet jeg mot min destinasjonsby, men i det åpne landskapet ble jeg grillet som en pølse av den umulige dragen.

RealistiskDette var neste lærdom i min «Darkfall»-opplevelse. Det er svært få steder i spillet du kan «binde» deg selv til, som betyr at dukker opp der etter å ha blitt drept. På min vei over verdenen hadde jeg ikke funnet noe annet sted å «binde» meg selv til, så etter mitt møte med dragen rykket jeg helt tilbake til start.

At dette var frustrerende er soleklart, men det var også en helt utrolig lekse om innlevelse i en spillverden. Darkfall legger mye vekt på å ha en realistisk fantasiverden, og for å gjøre dette kutter de ikke i nærheten vekk like mange skarpe hjørner som de fleste andre massive onlinespill. Darkfall er virkelig et spill hvor du konstant lever med en høy risiko, og det er en verden hvor de erfarne og smarte blir belønnet.

Spillets nåværende versjon er nesten helt uten musikk og svært få bakgrunnslyder. I starten så jeg på dette som en svakhet, men etter noen timer ute i Darkfalls villmark innså jeg lydens betydning. Lyd av kamp og andre spillere er helt essensielt for å finne dem i spillets enorme landskap. Du kan høre hva slags rase spillere tilhører når de blir truffet, og hvilke angrep de bruker. Du må hele tiden speide og lytte etter fiender når du er ute og kjemper, og kan ikke se dem som små flekker på ditt mini-kart.

Farene ved å dø, den store og åpne verdenen, fienders kunstige intelligens, alle oppgavers tungvinthet, hvordan evner trenes opp, og mange av de andre elementene som Darkfall er bygget opp av, bidrar alle til å øke spillerens innlevelsesfølelse. Mye av det du finner i spillet kan virke som pur galskap, men hvis du virkelig studerer galskapen vil du finne et system. Systemet er laget for å støtte opp om spillernes innlevelse, og virker ikke å bry seg om det har haugevis med nådeløse eller tungvinne trekk som resultat.

Ingen erfaringspoeng og klasser «Darkfall» inneholder ikke erfaringspoeng som du tilegner deg for å stige grader eller nivåer. Det inneholder ikke klasser som avgjør hva slags evner og egenskaper du får tilgang på å bruke. Spillsystemet er i stedet bygget opp av ulike evner som trenes opp ved bruk. Desto mer du skyter med pil og bue, jo bedre blir du.

Slik fungerer systemet for alle spillets evner, enten det er for å løpe, fiske, hvile, slåss eller lage utstyr. Når du trener opp evner stiger også sakte men sikkert din karakters basisegenskaper, som styrke, intelligens osv. Desto høyere du trener hver evne, desto lengre tid tar det å trene den, men desto bedre du blir desto flere muligheter får du til å kjøpe deg nye evner du da kan begynne å trene.

Dette systemet med trenbare evner danner et system som har en god del dybde og masse frihet. Systemet legger likevel opp til mye av det som i massive onlinespill kalles «grinding». Dette er når du må gjøre den samme oppgaven igjen og igjen for å avansere, noe som kan bli kjedelig i lengden. I starten kan du for eksempel trene magi ved å kaste en basis skadeformel igjen og igjen. Det spiller ingen rolle hva du treffer med formelen, så du kan like gjerne stå å skyte inn i en vegg som å gå ut for å drepe gobliner hvis du ønsker å trene nybegynnermagi.

Selv din karakters utstyr, evner og basisegenskaper har en del å si i kamp, er det likevel din ferdighet med tastaturet og musa som er viktigst i Darkfall. Kamp foregår i et utrolig hurtig tempo med masse løping og hopping frem og tilbake. I all kamp er du helt avhengig av å ikke tømme din utholdenhet, for da kan du ikke lengre angripe eller løpe fra noen. Det er veldig viktig å konstant spise mat og drikke trylledrikker hvis du befinner deg i spesielt vanskelige situasjoner slik at du ikke plutselig blir utmattet.
Kamp mellom klaner Svært mye av «Darkfall» dreier seg om kamp mellom klaner. Rundt om i verdenen finner du steder hvor klaner kan bygge sine byer. Disse stedene er forskjellige på mange måter. Terrenget rundt dem er avgjørende for hvor lette de er å forsvare, og det avgjør også hvilke bygninger som kan bygges i dem. Du må for eksempel ha en spillerby liggende ved havet for å kunne bygge skip.

Enorme byer, skip, vakttårn og kanoner trenger alle mye ressurser for å kunne bygges, og det er kun store klaner som vil ha mulighet til å samle inn alle ressursene som trengs for mange av disse. I tillegg til at en stor klan vil være i stand til å samle inn mange ressurser, vil også klanen kunne ha spillere som er spesielt egnet til forskjellige oppgaver, slik at samarbeid gjør alle sterkere.

Det er for eksempel viktig å ha spillere som er gode til å lage våpen, rustninger, trylledrikker, mat, ridedyr eller alle de andre tingene du behøver for å lykkes i lengden. Siden det tar tid å bli bra på alle felt, vil nok de fleste klaner nyte godt av å ha dedikerte og spesialiserte spillere.

Med alle spillets muligheter for allianser, rasekriger og intriger kan det også godt hende det politiske spillet blir viktig etter hvert. Intriger av dette slaget spiller en enorm rolle i «EVE Online», og det blir spennende å se om Darkfall kan bringe noe av den samme konfliktskapende dynamikken til sitt massive onlinefantasyspill.

Klart til lansering Det er ikke mange dagene til Aventurine lanserer sitt massive onlinespill, og de har gjort det klart at de kun har begrenset serverkapasitet for øyeblikket. Jeg er ikke i tvil om at denne kapasiteten raskt blir fylt, slik at det godt kan hende mange som ønsker å spille «Darkfall» ikke får muligheten med en gang. Hvis lanseringen blir relativt stabil og problemfri, tror jeg Aventurine ganske raskt vil være i stand til å øke sin kapasitet gjennom flere servere for flere spillere.

Siden «Darkfall» har vært under utvikling så lenge, og det har hatt mange tilhengere som har kommet og gått underveis, med mye syting, klaging og mistro blandet med entusiasme og håp på veien, er det på sin plass å gratulere alle fans og utvikler Aventurine, med at spillet endelig er klart til lansering.

Aventurine er lite selskap, det har kommet med svært sparsommelig informasjon og det har gått uortodokse veier, så det er ikke rart at mange lenge har tvilt på om «Darkfall» noen gang kom til å bli ferdig. Utviklerne har trukket ideen om å lage et massivt onlinespill for alle ned i dass, og aldri sett seg tilbake. De har med «Darkfall» i forsøkt å lage et spill som kan tilfredsstille de mest «hardcore» og erfarne onlinespillerne, som får sin største glede av å slakte sine motstandere, rane dem for alt de har av utstyr for så å le rått og peke — og jeg tror de har lykkes.

Hvis jeg skal våge meg på et lite klarsynt øyeblikk etter hva jeg har sett av «Darkfall Online» så langt vil jeg si dette: Spillet kommer aldri til å nå de helt store høyder innen spillertall. Spillet kommer til å se store forbedringer det neste året, spesielt innen balansering av evner og utstyr. Til tross for flere svakheter tror jeg spillet vil bli en suksess for flere erfarne massive onlinespillere, og jeg tror Aventurine vil være i stand til å bygge på denne suksessen ved å gradvis tilegne seg flere spillere og samtidig forbedre sitt produkt.

Konklusjon Selv om dette kun er mitt førsteinntrykk, har jeg opplevd ganske mye av hva «Darkfall Online» har å by på. Jeg er ikke i tvil om at spillets rå brutalitet vil virke appellerende for mange, og samtidig avskrekkende på andre. «Darkfall» er også et spill hvor bruk av mikrofon nærmest er påkrevd, da det både har et svakt chat-system, og at raske kamper er avhengig av god koordinasjon mellom spillere.

Selv om mange vil kaste seg over «Darkfall» rett etter lansering, vil nok også mange raskt finne ut at dette ikke er spillet for dem. Her er det lite innhold for de som ønsker å spille alene, de som ønsker å spille interessante fortellinger og de som har svært høye krav til grafikk. Selv om spillerne som er ute etter dette nok vil forsvinne ganske raskt, tror jeg likevel «Darkfall» vil være i stand til å holde på mange av de som har søkt seg til spillet på grunn av dets styrker. Styrker som spiller-mot-spiller-kamper og den store og åpne verdenen.

«Darkfall Online» kan være spillet for deg som vet nøyaktig hva du vil ha. For å spille «Darkfall» bør du ha tykk hud, tålmodighet, villighet til å lære, villighet til å samarbeide med andre og villighet til å akseptere at du kommer til å bli dengt og ranet talløse ganger. Som belønning for denne villigheten får du en helt spesiell spillopplevelse, med knalltøff kamp mot andre spillere, en massiv verden som virkelig er skapt for innlevelse og en dypt spillsystem hvor samarbeid er nøkkelen til suksess.

«Darkfall Online» lanseres 25. februar. Dette førsteinntrykket er levert av Gamer.no, og er basert på betatesting den siste uka.